Jenta fra Mars

Boka er basert på Anna Woltz' intervjuer med Vicky Janssen om hennes liv, men er en jeg-fortelling, der personene har fiktive navn og framstår som romanpersoner.

Hovedpersonen er Evert/Evy, som helt siden han var liten har følt seg ukomfortabel med å være født som gutt. Han er fra en reisende familie og foreldrene er uten utdanning. Som ganske liten liker Evert/Evy best å være med jentene, tegne og leke med dokker. Fotball og andre gutteleker bryr han seg ikke om.

Dette går noenlunde greit i barnehagen og barneskolen, men på ungdomsskolen blir det vanskeligere. Der begynner mobbingen, hviskingen og kommentarene. Det er hjerteskjærende lesning. Evert/Evy forstår etter hvert at han er født i feil kropp. Han skulle ha vært født som jente.

Vi kommer nær inn på Evert/Evy. Hun må gjennomgå mange følelsesmessige påkjenninger. Heldigvis finner hun etter hvert venner som støtter henne, og en klok og forståelsesfull lærer på videregående får stor betydning. Hennes kamp både mot mobbingen og mot foreldrene for å få aksept for sitt ønske om å skifte kjønn er godt skildret. Hun forteller kronologisk og nøkternt, men også med en viss humor, om livet sitt helt fra 2-3 årsalderen og fram til hun etter lang kamp mot uvitenhet og intoleranse endelig får ønsket sitt oppfylt og får gjennomføre den etterlengtede kjønnsoperasjonen.

Denne boka anbefales varmt!

Pappa er et postkort

Boka er skrevet av Ida Løkås. Jeg likte hennes debutbok Det fine som flyter forbi og prøvde meg på andreboka. Den henvender seg til et noe yngre publikum, sannsynligvis ungdomsskolealder og tidlig videregående.

Hovedpersonen Una har aldri kjent faren sin, men har hvert år på bursdagen fått et postkort fra ham. Så - på 16-årsdagen – kommer det ikke. Una begynner å lure – har han glemt henne, eller enda verre: Er han død? Og hvem er han egentlig, går det an å finne han?

Bursdagsselskapet er en hjemme-alene-fest som involverer en del alkohol, og neste morgen våkner hun med en ukjent og mystisk men kjekk filmstudent i senga si. Han skal lage en dokumentarfilm som prosjekt på skolen og ønsker å bruke Una og hennes forsvunne far som tema. Dermed er jakten i gang, godt hjulpet av at Una faller hodestups for filmstudenten og lar seg drive med. På mage måter blir det hans jakt og han som driver prosjektet framover, mens Una i utgangspunktet er noe mer tilbakeholden.

Et sidetema er spørsmålet om hvorvidt Una vil komme inn på dramalinja på den skolen ønsker seg. Moren hennes er skuespiller, og hun ønsker å gå samme vei. Eller gjør hun egentlig det?

Slutten skal ikke røpes, men det legges ut ledetråder, og når du tror du har skjønt det, er det enda flere overraskelser i vente.

Det handler om identitet og om å «finne seg sjøl», som det ofte gjør i ungdomsromaner. Denne er lett å lese, ganske spennende og inneholder både romantikk og mystikk. Språket flyter godt.

Min mor sier...

handler om å arbeide seg langsomt gjennom en kjærlighetssorg.
Boka er skrevet av den danske forfatteren Stine Pilgaard.
Den består av korte kapitler med dialoger og gjengir samtaler mellom hovedpersonen og hennes (tidligere) kjæreste, hennes mor, hennes far, hennes lege (som hun håper skal kunne hjelpe til i helbredelsen) og ikke minst hennes venninne Mulle, som angriper problemet med sin hang til systemer og diagrammer.
Gjennom samtalene i knapp, refererende stil blir vi også kjent med personene rundt hovedpersonen: Kjærlige foreldre, deres nye partnere, legen og spinndoktorvenninnen. Ofte snakker de forbi hverandre, og det oppstår underlige bilder og komiske situasjoner.
Hovedpersonen har vanskelig for å gi slipp på det som har vært, hun oppsøker kjæresten og prøver å finne ut hva som gikk galt. Smått om senn går det likevel rette veien.
Hovedpersonen mener at hun har en "usedvanlig hukommelse som hindrer meg i å komme videre i livet" (s. 20). Legen hennes forklarer da at den bevisste overføringen fra korttids- til langtidshukommelse skjer i et område i hjernen som heter hippocampus - det latinske ordet for sjøhest. Hun begynner å skrive ned minnene og overføre dem til langtidshukommelsen samtidig som hun fjerner seg fra de smertefulle nåtidsopplevelsene. Innimellom samtalene er det derfor tolv kapitler med "monologer fra en sjøhest", der hun langsomt kommer seg gjennom smerten og begynner å se framover.

Hva er det med Ove?

Ove er rett og slett notorisk utro.

Han er fastlege og genuint opptatt av pasientene sine, som han følger over mange år gjennom deres ulike livsfaser. Der er han stødig som en klippe.

Privat er han imidlertid så lettbevegelig og forelsket at han ikke kan la være å nedlegge den ene damen etter den andre. Likevel blir han aldri helt fornøyd. Han prøver så godt han kan og virker oppriktig glad i dem alle. Men ingen av forholdene varer. Gresset er stadig grønnere på den andre siden…

Hvorfor gidder jeg å lese videre om denne tilsynelatende ufordragelige fyren? Fordi forfatteren i løpet av boka faktisk klarer å  presentere ham som troverdig og sympatisk, rett og slett menneskelig. Ove greier bare ikke å finne roen i tilværelsen. Han forelsker seg dypt og inderlig gang på gang, men han må betale for sin svake karakterstyrke ved at han mister den nære kontakten med døtrene fra første ekteskap og seinere sønnen fra det andre.

Vi møter ham først som ung turnuskandidat idet han følger ei jente hjem. Hun vil imidlertid ikke at han blir med inn. Uproblematisk for Ove, som bare sykler videre til en annen kvinne han kjenner. Hun blir hans kone. Skuespillerinnen som han seinere bedrar henne med, er ikke lett å leve sammen med, til tross for at han så gjerne vil. Til slutt går også dette forholdet i stykker. Men Ove er allerede inne i et nytt.

Handlingen i boka strekker seg fra 1978 til 2010. Mot slutten av boka erkjenner han at livet hans slik han ønsket det, var sammen med den første kona. Siden har det bare vært rot. Som 61-åring er han gått over til kontaktannonser på nettet.

Forfatteren har sans for hverdagslivets detaljer og kontraster og vever, litt omstendelig, sammen portrettet av Ove, slik at han framstår som et levende menneske.

Trude Marstein har skrevet romanen Hjem til meg.

Thriller fra finlandssvensk småbymiljø

Lola oppned er skrevet av den finlandssvenske forfatteren Monika Fagerholm. Vi møter en mengde personer med innbyrdes tilknytning og forhold på kryss og tvers seg imellom.

En gjeng ungdommer som bor i den rike og fine bydelen Skitviken fester med og hos hverandre og farter ute om nettene.  En tenåringsjente som er død av spiseforstyrrelser, er begravet på kirkegården der barnearmeen Skjelettfuglene holder merkelige ritualer på graven hennes. En muskelsyk 19-åring er bundet til rullestolen i toppen av Møllen. Hun har en merkelig makt over disse barna. Hun tilbringer ellers tiden med å legge et puslespill med 20 000 brikker i håp om å finne fram til et bilde av en engel. Puslespillet har hun fått av sin stefar, som har begått selvmord i et varehus.

En annen ung jente har et kjærlighetsforhold til en mye eldre kommunepamp, som hun jevnlig treffer på stranden om natten for deretter å oppsøke hytta til politimannen "lille Berglund", der hun tuter som en ugle for at han skal slippe henne inn så hun kan overnatte. En filledukke som kalles Lola oppned, inneholder farlige hemmeligheter. En prest og en tidligere varehusdetektiv fører lange samtaler med 17 års mellomrom.

Den avgjørende hendelsen, som hele historien starter med, er funnet av tenåringen Flemming Petterson, myrdet i et sandtak etter en fest i en av villaene i Skitviken. Han blir funnet av 14 år gamle Jana Morton, som for alltid kommer til å preges av denne rystende opplevelsen.  Noe seinere blir den unge Anna Svanberg, utvekslingselev nettopp hjemkommet fra USA, også funnet død i et båthus. 

Jana Morton er den den første vi møter av bokas personer,17 år etter at de grusomme hendelsene som fant sted på nittitallet. Hun er på vei til en gjenforeningsmiddag hos en av de andre jentene fra den gang. Denne middagen skal komme til å oppklare hva som virkelig har skjedd - hvem som har vært hvor og når, med hvem, den skjebnesvangre natten da Flemming, og seinere Anna, ble myrdet.

Det er mange tråder å holde i og mye som skal nøstes sammen på 470 sider, men spenningen holder hele veien. Heldigvis er det en oversikt over personene og deres relasjoner fremst i boka og en innholdsfortegnelse bakerst. Anbefales.

Skandinavisk krim

I påsken leste jeg skandinavisk krim, blant annet Jenta med snø i håret av den svenske forfatteren Ninni Schulman og Håpefulle hjerte av danske Jakob Knudsen.

I Jenta med snø i håret er det ei tenåringsjente som forsvinner etter å ha løyet for foreldrene om hvor hun skulle i helga. Venninnen som hun sa hun skulle være sammen med, vet ingenting om hvor hun er. Journalist og alenemor Magdalena Hansson, nettopp hjemflyttet til Hagfors etter en opprivende skilsmisse, bistår det lokale politiet i etterforskningen med sin observasjonsevne og teft for mulige nyhetsoppslag til lokalavisen.

I Håpefulle hjerte blir det funnet to avhogde og vakumpakkede menneskehender på stranda i Skagen. Drapsetterforsker Kristian Swane må avbryte ferien sin for å ta seg av saken. Den viser seg å ha forbindelse med noe som skjedde i Bosnia under krigen der på 1990-tallet, og det er noen som har noe å hevne. Hendene tilhører et middelaldrende ektepar med tilknytning til en frimureraktig veldedighetsorganisasjon som ikke lar medmenneskelige hensyn hindre dem når det gjelder medlemmenes økonomiske interesser.

De to forfatterne skriver ganske forskjellig. Ninni Schulmann skildrer personer og miljø gjennom å fortelle ganske detaljert om hverdagslige ting, relasjoner mellom mennesker, om hva de tenker og hvordan de reagerer på hendelser og utsagn. Jakob Knudsen skriver mer rett fram og ikke så blomstrende, men likevel virker hans tekst og personskildringer mer klisjefylt.

I Schulmanns bøker mistenker man snart den ene, snart den andre og handlingen drives fram av stadig flere drypp med informasjon og opplysninger som man selv uvilkårlig prøver å sette sammen til et bilde. Dette skaper spenning. I Knudsens bok presenteres morderen, kalt Slakteren, i første kapittel og man skjønner relativt fort hvordan ting henger sammen. Forbrytelsene skildres mer rått og makabert. Jeg leser likevel videre fordi jeg blir nysgjerrig på hva som egentlig har skjedd i livet til Slakteren og hvordan disse opplevelsene har gjort han til en slik kaldblodig hevner.

Den onde arven

Fantasy + thriller + krim = sant :-)

16 år gamle Julie bor hos bestefaren sin i et stort, gammelt hus kalt Woodsview. Moren hennes er svært syk og innlagt på en institusjon, og faren er forsvunnet på mystisk vis for 15 år siden. På skolen blir hun mobbet. Hennes eneste venner er Margaret og Glen, men hun har også et godt forhold til naturfaglæreren Mr. Froggle.

Julie liker å streife rundt i Uhuriaskogen i nærheten av huset. En dag går hun lenger inn i skogen enn hun pleier, og faller ved et uhell ned i en grop. Der finner hun en mystisk gjenstand som ligner en lysende rød penn. Når hun kommer tilbake til huset, viser det seg at hun har vært borte i flere dager og det er satt i gang en leteaksjon etter henne. Selv har hun ikke merket tiden.

Etter dette begynner det å skje flere underlige ting. Froggle forsvinner sporløst, Julies katt blir plutselig redd for henne og 13 ravner har slått seg ned utenfor huset for å stirre på henne.  Den merkelige gjenstanden hun fant, viser seg etter hvert å ha sammenheng med mystiske hemmeligheter i Julies familie og forsvinningen til faren hennes. Det blir også klart at noen er villig til å gå over lik for å få tak i pennen, og dermed kommer Julie i faresonen.

Boka er en skikkelig pageturner – en blanding av fantasy, thriller og kriminal.

Komme seg videre

Transitt av Kathrine Nedrejord handler om overganger, fra ett land til et annet, fra en tilværelse til en annen. Jeg-personen flytter tilbake til Oslo etter å ha jobbet en tid som sekretær på et advokatkontor i Paris. Der har hun innledet et forhold til en kollega som er gift og som hun nettopp har oppdaget venter barn nummer to. Hun har innsett at han er ambivalent til deres forhold, så hun ønsker å komme bort og starte på nytt hjemme i Norge.

Vi får høre om utviklingen av det intense kjærlighetsforholdet i Paris, om forholdet til elskeren, om hvordan han besøker henne i Norge og hvordan hun stadig blir mer og mer klar over at dette ikke er noe å satse på. Hun må skape seg et eget hjem.
I Oslo tar hun jobb i en bar og prøver gradvis å få til et mer avklaret forhold sin egen familie - mor og søster. Hun har alltid følt seg underlegen overfor den flinke, veltilpassede og favoriserte søsteren, men er likevel svært knyttet til henne.

Mot slutten av boka tar handlingen en vending som gjør at forholdet mellom søstrene forrykkes og forandres, og vi skjønner at jeg-personen kommer til å lykkes i å falle til ro og legge transitt-tilstanden bak seg. Hun framstår som mer hel og balansert. Forholdet til moren og tankene om barndommen endres også.

Det er en stillferdig flyt i boka som gjør den behagelig å lese uten at den blir kjedelig.

Hvordan slå sprekk i fasaden?

Ida Hegazi Høyers roman nummer to heter UT med store bokstaver.

Jeg-personen er utdannet ernæringsfysiolog, men har grodd inn i en ufaglært pleierjobb på en institusjon for funksjonshemmede. Der finner hun seg til rette og gjør det som forventes av henne uten å utfordre noen, verken de ansatte eller «brukerne» - eller forvente noe av dem. Hjemme lever hun et perfekt familieliv med sin snille, kjekke, oppmerksomme og kjærlige ektemann, som arbeider med veldedighet.  Sønnen er velfungerende og veltilpasset og alt framstår prikkfritt både på jobb og privat. Den reneste idyll… Tilsynelatende.

I løpet av få sider blir det imidlertid klart at det under overflaten syder og koker av noe som vil UT. Dette «urflinke vesenet» av en hovedperson lengter etter noe mer, en risiko, en utvikling, en annen innstilling til hverdagen – noe som kan røske familien ut av den gryende apatien og stagnasjonen? «Det finnes et opium i kjøkkenhyggen, et heroin i hverdagspraten» (s. 92)

Som i forfatterens forrige bok, er det noe ubehagelig og uforløst som ligger under, noe som gnager, noe som vil fram. Som et troll som vil ut i lyset? Men tør noen å ta grep?

Et lekent og spenstig språk gjør boka lett å lese.

Shimmy shimmy like jelly on a plate

Dinglen & Ramona av Cathrine Evelid er underholdende, men urovekkende.  Den er en detaljert og skittenrealistisk beskrivelse av hverdagsliv på landsbygda på sør-vestlandet på 70-og 80-tallet da romanens hovedperson, Ramona vokser opp. Men den er mye mer.

Ramonas oppvekst er traurig både materielt og følelsesmessig, men hun har et nært forhold til farmora, Kiss, som farger håret beksvart og sminker seg som ei gatejente. Kiss tilbragte ungdommen og deler av voksenlivet i USA før hun ble forlatt av mannen og kommer hjem til Norge med de to sønnene, som er faren og onkelen til Ramona.

Romanen hopper fram og tilbake i tid. Vi blir kjent med et bygdesamfunn der nabosladder og trangsynthet møter ønsket om og viljen til å få noe mer ut av livet.  Amerikansk kitsch-kultur har en bred plass og Ramona er flink til å bortforklare og drømme seg bort. Hun danser Shimmy- Shimmy på kjøkkengolvet og rister ubehaget av seg.

Drømmene førte til at Ramona forlot bygda som 16-åring, tok jobb på cruisebåt (eller er det bare ferga mellom Stavanger og Newcastle det er snakk om?), ble gift med den engang så staselige «Kapteinen», som stadig bedro henne og som nå er gammel og syk, der han tøfler rundt i morgenkåpa og tar karbad i det uendelige.

Boka starter med at Ramona returnerer til hjembygda fordi faren hennes er død. Broren har ikke varslet henne i tide til at hun rakk begravelsen. Hun møter de to brødrene sine, Roar og Dinglen (døpt Tommy), som er utviklingshemmet og bor hos Roar og kona Une. Moren deres er død tidligere, og nå ønsker Ramona å rydde opp og selge huset, få ordnet inskripsjonen på gravsteinen og reise tilbake til livet sitt i byen. Men det går tregt og hun holdes tilbake av fortida og det uavklarte forholdet til familien, både de døde og de levende.

Det blir raskt klart for Ramona at Dinglen har opplevd mer enn han kan gi uttrykk for med sin manglende språklige evne. Dinglens skjebne er trist, og det viser seg at han har opplevd fornedrende og vonde ting. Han har det nok ikke egentlig så godt hos Roar og Une. 

Håpet som brast

De håpefulle av Nicolai Houm er en lettlest og lett satirisk familiesaga på nesten 700 sider (!) der handlingen spenner fra 60-tallet og fram til i dag. Boka var veldig underholdende å lese.

Vi blir kjent med de tre voksne søsknene Lindberg og deres foreldre. Romanen gjør flere sprang i tid og forteller om oppveksten i et tilsynelatende harmonisk og velbeslått hjem på Oslos vestkant og om ulykken som preget barndommen deres så sterkt. Bildet tegner seg etter hvert av en familie der slett ikke alt går på skinner, til tross for materiell velstand og sosial vellykkethet.  

Den eldste av søsknene er individualisten Thea, som er blitt ballettdanser, men som etter hvert gjør seg til uvenns med ballettsjefen og må se seg forbigått når rollene skal besettes. Når boka starter har hun og mannen oppsøkt lege for å utrede hvorfor de ikke får barn. Legen forteller da at sædkvaliteten til mannen er for dårlig, men det rare er at prøvene til Thea viser at hun er gravid…

Broren hennes, Joachim, drømmer om å bli forfatter, men klarer ikke å mobilisere nok viljestyrke til å strukturere hverdagen på en måte som gjør at han kan arbeide. Det er mye morsommere å leve fra hånd til munn i utlandet med venner og surfe i Middelhavet. Idet boka starter har han endelig etter flere år fått utgitt sin første roman, som har fått strålende kritikker. På vei hjem til familien for å feire jul, får han en tekstmelding som kaster han tilbake ut i kaos: Jeg vet at det ikke er du som har skrevet boken. Det er over. Hva er dette?

Yngstemann i søskenflokken er blitt prest og tjenestegjør i Afghanistan. Der begår han siste dag i tjenesten en tabbe som fører til at flere blir drept og skadet.

Hvordan kunne det gå så galt for søsknene Lindberg? Gjennom opprullingen av viktige hendelser i fortiden og familiens historie, får vi et spennende blikk på det norske samfunnets utvikling gjennom 70-, 80- og 90-tallet og fram til vår tid.

Jeg er ikke redd for mørket

Boka åpner med et notat fra en veiledningssamtale hos PPT.  En mor har henvendt seg fordi datteren har vist tegn til mørkeredsel og udefinerbar engstelse og uro. Terapeutens vurdering er at det ikke er noe unormalt, og vedtaket går ut på at det ikke behøves noen videre oppfølging. Nederst på arket har terapeuten likevel notert med håndskrift: «Dårlig magefølelse». Denne opptakten gir en følelse av at noe ikke stemmer, at noe ubehagelig skal komme til å skje.

Vi møter deretter Signe, 14 år, på vei hjem fra spilletime. Utenfor skolebygningen, i mørket, står en mann og venter. Hun har sett han før. Hun lurer på om hun skal vente på noen før hun begir seg ut, men hun er vel ikke redd for mørket? Mor skulle egentlig kommet og møtt henne, men hun er vel blitt forhindret på jobben eller noe…

Foreldrene til Signe, Cecilie og Erlend, er skilt. De har likevel valgt å bli boende i hver sin leilighet i samme hus for liksom å la Signe slippe å vokse opp i en splittet familie.  Både Erlend og Cecilie har vonde barndomsminner etter å ha opplevd konflikter mellom foreldrene sine, og hensikten er å skåne Signe for dette.  Derfor later de som om alt er i orden og en kontrollert og fredelig sameksistens er helt naturlig, selv om begge er i ferd med å etablere seg med nye partnere og barn. Det er bare det at de egentlig aldri har brutt ordentlig med hverandre. Det er liksom noe uforløst som kverner rundt i samme spor, og ingen kommer videre.

Komposisjonen er springende, og synsvinkelen skifter mellom Erlend, Cecilie og Signe. Handlingen foregår over en periode på ca 25 år. Kapitlene er datert, så vi skjønner hvor vi er i forløpet. Gradvis avdekkes fortid, hendelser og hemmeligheter, og brikker faller på plass. Spenningen opprettholdes gjennom hele boka.

Denne boka minner om Karin Fossums Natt til fjerde november, som utkom for 10 år siden. Her er det også forholdet mellom foreldrene til den forsvunne jenta som står i fokus, og romanen dreier seg om hvordan de voksnes håndtering av egne liv kan ødelegge barnas muligheter til utvikling.

En klassereise - og hjem igjen

Når vi først er inne på romaner med lokal tilknytning, vil jeg anbefale Bård Nannestads roman Da Henrik Husten kom hjem. Forfatteren bodde i Nittedal under oppveksten og har lagt handlingen i debutromanen sin hit.

Boka handler om to barndomskamerater, Frank Berg og Henrik Husten. Begge har hatt en oppvekst preget av overgrep og mobbing. Faren til Frank var fanatisk religiøs og tuktet familien, mens faren til Henrik var alkoholiker og voldelig. Dette førte til at familien ble uglesett i nabolaget.

Det er en engasjerende roman om to menn og forholdet dem imellom, fra barndom og ungdom - inntil Henrik river seg løs og reiser fra hjembygda. Boka åpner med at han uventet dukker opp igjen etter mange år. Han er blitt en kjent professor i København og har dermed foretatt en klassereise i forhold til den han var som barn i Nittedal. Denne hendelsen forstyrrer livet og likevekten til Frank, som aldri kom seg videre. Han er rundt 60 og bor fremdeles i foreldrenes hus i Tumyrveien. Han holder seg til nærområdet og skogen med hunden sin.

Bård Nannestad er psykiatrisk sykepleier og nå bosatt i Arendal. Hans debutroman ble nylig tildelt Sørlandets litteraturpris for 2013.

Mord i Hakadal kirke

Her er en spennende fortelling! Den involverer blant mye annet:

• en uortodoks psykolog med egne private problemer
• kampsport på høyt nivå
• en kontrollerende og temmelig bisk sjefsetterforsker, rank som en linjal i ryggen
• en noe mer medgjørlig lokal lensmannsbetjent, som aldri tar av seg uniformen
• heftig skyping
• en rød anorakk
• hemmelige koder og mønstre

- og en stadig mer intrikat mordetterforskning med tråder langt bakover i de involvertes fortid. Det dreier seg om en seriemorder som har en nøye uttenkt plan å gjennomføre.

Psykologen Ina Grieg bor på Rotnes og har kontor på Mo i etasjen over Peppes Pizza. Familien består ellers av to døtre i barnehagealder (som også kommer i faresonen i løpet av boka) og samboeren Amund, som er spesialpedagog og jobber på Rotnes skole. Ina blir motvillig dratt inn i etterforskningen, siden hun har hatt en tilknytning til ett av mordofrene.

Boka åpner med at en mann myrdes i middelalder-ruinene etter Margareta-kirken i Maridalen. Hendelsen har mange likhetstrekk med mordet på Inas tidligere kollega og elsker, Karsten Scheel. Han ble drept på mystisk vis i Hakadal kirke for fem år siden, og forbrytelsen er aldri blitt oppklart.

Hvis du liker thrillere og syns det kan være artig med en lokal vri, bør du lese Den mørke porten av Lars Mæhle.

I skyggen av dominerende foreldre

I romanen I skyggen av store trær av Kristine Storli Henningsen møter vi to unge voksne hovedpersoner, som føler at livet er i ferd med å gå fra dem.

Regine ser at folk rundt henne etablerer seg med barn og hus og hjem. Hun konstaterer at hun får mindre og mindre til felles med sine gamle venninner, der hun pusler omkring som blomsterdekoratør i en nedleggingstruet blomsterbutikk og venter på at Den Rette skal dukke opp. Nå er hun til alt overmål blitt gravid med sin eldre, gifte elsker, som hun egentlig innser at aldri hadde tenkt å forlate sin kone for Regines skyld. Hun er 34 og ”allerede på overtid” (s.14). Elskeren forlanger at hun skal ta abort, men Regine er ikke så sikker på det.

Karl Henrik er også i 30-årene og jobber i et lite produksjonsselskap som produserer en populær TV-serie, der han skriver alle dialogene mens kollegaen tar æren for suksessen og reiser rundt på møter hos TV-selskapene og mingler med kundene. Karl Henrik har i alle år bodd sammen med sin mor, en svært krevende og dominerende kvinne, som gjør sitt beste for å manipulere sønnen dit hun vil ha ham.

Ved en tilfeldighet møtes disse to på sykehuset, der Karl Henrik besøker moren, som er døende av kreft, og Regine har vært til ultralyd og fått kniven på strupen mht å bestemme seg for om hun skal beholde barnet.

Boka er full av pussige episoder, originale replikker og uventede omskiftinger. Det er en romantisk og morsom feel-good-roman med et underliggende alvor. Skildringen av hvordan hovedpersonene nærmer seg hverandre med forsiktighet, nysgjerrighet og sterk skepsis, er underholdende og sår. Begge har mye å tape, samtidig som den biologiske klokka tikker ubønnhørlig og tilsier at her må det snart handles før det plutselig er for seint.

Men er det mulig at det kan bli full klaff mellom en sjenert blomsterdekoratør som ikke har innfridd sin mors forventninger om studier og karriere og en tøffelhelt av en mammadalt, som bare har språket og replikkunsten sin å hjelpe seg med?

Dette er forfatterens debutroman.

Ingen kom tilbake

Bli hvis du kan. Reis hvis du må av Helga Flatland.

Boka handler om fire unge gutter fra samme bygd, barndomskamerater og de eneste guttene i sin klasse på barneskolen. Det er Tarjei, Kristian, Trygve og Bjørn. Tre av dem verver seg til de norske styrkene i Afghanistan etter militærtjenesten. Vi får høre om deres barndom, oppvekst, ungdomstid og hva som leder dem fram til beslutningen om å reise. Vi blir også kjent med menneskene rundt dem, foreldre, søsken, kjærester, naboer.

Boka er delt inn i fire deler – etter hvem som har fortellerstemmen. Første del fortelles av Tarjei, og starter med at han ikke kan føle beina sine, ikke se, ikke høre - og blodet renner. Han kan ikke bevege seg. Slik skjønner vi allerede helt i begynnelsen av boka at noe har gått veldig galt. I slutten av første del, etter at han har fortalt om livet sitt før Afghanistan-turen, sitter Tarjei, Kristian og Trygve i samme bil, nummer tre i en kolonne mellom Meymaneh og Mazir-i-Sharif. ”Det føles som om jeg er med i en film, som om vi kjører i en kulisse […]” (s. 54). Så smeller det. ”Det tok tre veker før kistene kom heim”, forteller naboen Jon Olav (s. 69).

Annen og tredje del fortelles av henholdsvis naboen og Tarjeis mor. Gradvis trer det fram et klarere bilde av de involverte personene og forholdene dem imellom. Vi aner skjulte sammenhenger og undertrykte hemmeligheter. Fjerde del fortelles av Trygve, som også ble drept i Afghanistan, i likhet med sine kamerater Kristian og Tarjei.

Hvordan skal de gjenlevende kunne leve videre med det faktum at tre av bygdas unge menn ikke er mer?



Foto: Aschehoug forlag



Den tredje søsteren

Nadia skulle vært død.
Hennes søstre Samira og Nazma blir brutalt myrdet, men Nadia klarer å gjemme seg.

Hvem står bak drapene?
Hvorfor ble søstrene drept?
Hva skal skje med Nadia?

Opprullingen av saken tar oss med til lukkede miljøer i Oslo og bortgjemte landsbyer i Pakistan:

Journalisten Mikkel - kollega og venn av Nazma - blir mannen som skal finne løsningen på gåten.

Den tredje søsteren handler om æresdrap, tvangseksteskap og familietradisjoner i en pakistansk familie bosatt i Oslo.

Boka er skrevet av Terje Bjøranger, jurist med erfaring fra politiet og UDI. Den er både spennende og lærerik. Anbefales!

Kjærlighet på UDIs nåde

Romanen Du kan sove her er skrevet av Heidi Marie Kriznik.

Anja jobber på et flyktningmottak og blir kjent med Said, som bor ulovlig i Norge. De blir oppriktig forelsket i hverandre og innleder et forhold. Han frir til henne – for å unngå utkastelse? - og de gifter seg i hans hjemland Marokko, før de bosetter seg i Oslo. Anja er klar over kulturforskjellene og de konfliktene det kan medføre, men kjærligheten er også en drivende kraft. Etter en tid blir forholdet likevel problematisk, og de flytter fra hverandre, men uten å skilles.

Når boka starter ligger Anjas far for døden. Said kommer og sitter sammen med henne på sykehuset og støtter henne i forbindelse med farens død og bisettelse. På dette tidspunktet er det bare noen få måneder igjen til de har vært gift så lenge at Said kan få oppholdstillatelse. Anja er ikke klar for å gjenoppta ekteskapet. Hun er i sorg og kommer i skade for å røpe for politiet, som kommer på bostedskontroll, at hun og Said ikke bor sammen lenger.

Framstillingen av Anja og Said og deres forhold er nyansert. Noen av konfliktene og problemene er sånne som kan oppstå i alle ekteskap. Boka tar ikke stilling til riktig og galt. Det er riktignok et proforma ekteskap. Hvis det ikke var for dette med oppholdstillatelse, ville de kanskje valgt å være samboere. Men de er også oppriktig glad i hverandre. Said kan ikke få jobb uten oppholdstillatelse, så han må jobbe svart for å tjene penger. De bor trangt og kummerlig fordi de ikke har råd til noe bedre. Under sånne betingelser er det ikke nødvendigvis lett å leve sammen, selv om man har samme etniske opprinnelse.

Beskrivelsen av et samfunnssystem som ikke tar hensyn til eller respekterer enkeltmennesket skinner likevel gjennom, særlig tydelig i beskrivelsen av Anjas forsøk på å få kontakt med UDI for å høre hvordan det går med saken om Saids oppholdstillatelse.

Du kan sove her er en roman om et forhold som kanskje er umulig, som i alle fall krever mye av de involverte.

Hvordan det går? Les!

Forbudt kjærlighet

Din vakre jævel starter med et ran og ender med …. Oops, det kan ikke røpes da det ville ødelegge leseropplevelsen.

I alle fall handler det om 15 (snart 16) år gamle Robin og 25 år gamle Hedvig. Robin bor med sin alenemor og to yngre søstre, Hedvig bor alene og planlegger bryllup med sin snille og belevne kjæreste Gustav.

Annethvert kapittel fortelles av Robin og annethvert kapittel av Hedvig. Dermed får vi delta i begges opplevelse av det overraskende, sjokkerende og katastrofale som hender. Det veksler mellom humor og dypt alvor. Det finnes ikke løsning på situasjonen de er kommer opp i, eller gjør det…?

Boka er skrevet av Arne Svingen og Helene Uri, begge erfarne forfattere med bøker både for ungdom og voksne.

Dette kan bokstavlig talt bli en skikkelig lystleseropplevelse...

Ekte lystlesing i sommerferien!

Siri Østli var debutant i fjor. Hun har skrevet en herlig, romantisk underholdningsroman med driv. Ikke alle episodene er nødvendigvis like realistiske, men befriende situasjonskomikk er ikke å forakte når man skal lystlese!

Det handler om tretti år gamle Sofie Lind, en mislykket og forvirret kvinne som nettopp har blitt forlatt av en notorisk utro bilmekaniker, for å sitere Cathrine Krøger i Dagbladet 7.12.09. Sofie Lind har et dårlig forhold til sin mor, en snobbete og manipulerende vestkantfrue som forlanger at Sofie, som jobber som dekoratør i Oslo, skal ta seg av alt av forberedelser til den bortskjemte søsterens bryllup, som skal ha som tema "havets hvite skum i bølgenes brus" (!). Samtidig skal hun oppspore sin forsvunne far, slik at han kan følge bruden opp kirkegolvet som seg hør og bør. Fasaden er viktig for mor! (Egentlig har faren stukket av for å leve sammen med ei veldig usnobbete og omfangsrik negresse). For å slippe unna alt dette maset dikter Sofie opp Isak, en ny kjæreste med krevende jobboppdrag i utlandet og som også krever hennes tid. Bestevenninnen Iselin har et forhold til sin sjef, som utvikler seg i en stadig mer problematisk retning og til slutt tar en vending som gjør henne aldeles skrekkslagen. Venninnene prøver så godt de kan å hjelpe hverandre. Det dreier seg om ei bok med mange artige personer og hendelser. Dette var bare litt av hva den inneholder - det er mye mer! F.eks. bor det en nerd i naboleiligheten ...

Boka heter På høye hæler over Grønland. Lån den på biblioteket!