Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til

Boka er skrevet av debutanten Liv Marit Weberg.

Hovedpersonen er ferdig med videregående og flytter på hybel for å studere. «Jeg flytter til Oslo for å komme meg unna det som har vært livet mitt. Jeg skal rett og slett begynne på nytt» (s.7). Til å begynne med humrer jeg litt over jenta, som forteller ærlig og rett fram om hvordan hun etter skolen «forstår sine begrensninger» (s.5) selv om hun har lært at man har valgmuligheter og kan bli akkurat hva man vil.  Men snart viser hun seg urovekkende handlingslammet og likegyldig også i sin nye tilværelse.

Kjæresten støter hun fra seg ved sin tafatthet og redsel for å bli såret. Hun slutter å studere og lever på eksistensminimum ved hjelp av penger fra Lånekassen, mens hun murer seg inne på hybelen og lyver til foreldrene om hvor bra det går med henne både sosialt og i studiene. Hun føler bare forakt for andre mennesker og slipper ingen innpå seg. Det er vanskelig å leve opp til alle krav. Hun er fornøyd med å være middels, og bokas tittel er betegnende for holdningen hennes.

Heldigvis går det bedre etter hvert, når hun endelig lar en annen pirke en sprekk i skallet hennes og tør å gi slipp på noen av forsvarsmekanismene.

Boka har korte kapitler, de færreste er på mer enn 2 sider, og et friskt og muntlig språk. Den er skrevet i en naivistisk stil, er lett å lese og anbefales også av Leser søker bok.

Rotnorsk

Elin Brodins bok Rotnorsk er en lettlest, liten og tilsynelatende enkel krimbok, men den behandler kompliserte tema og samfunnsspørsmål.

Forfatteren skriver så man suges inn i handlingen med en gang. Vi følger en «høy, mager mann» som beveger seg gjennom byen med nedslått blikk og en nøye uttenkte plan. Det viser seg at han skal til sykehuset. Der oppsøker han en bestemt avdeling og detonerer en hjemmelaget bombe. En avdelingslege blir drept og en sykepleier hardt skadet.  Deretter forsvinner mannen sporløst.

Så blir vi kjent med etterforskeren Sigurd Abild og hans politikolleger i jakten på attentatmannen. Hva slags forbrytelse er dette? En terrorhandling? En galning – en psykisk syk morder? Det er svært få spor i saken, men sykepleieren som overlevde, kan fortelle at den antatte gjerningsmannen spurte etter en navngitt lege på avdelingen like før det smalt.

Sigurd Abild er en filosoferende person. Gjennom etterforskningen konfronteres han med egne og andres fordommer, oppdager at det finnes for ham ukjente tankemønstre, ulike oppfatninger av hendelser, opplevelser og sammenhenger, alternative samfunnsmodeller.  Spørsmål og mulige svar avløser hverandre etter hvert som han dykker ned i bakenforliggende omstendigheter. Det er disse tankeprosessene omkring eksistensielle spørsmål og etterforskerens utvikling som gjør boka interessant, siden krimgåten egentlig er ganske enkel.

Under verden

... er noe for seg selv - en pussig, men urovekkende roman som fascinerer fra første side.

Den er en jeg-fortelling om ei ung kvinne som flytter (eller flykter?) ut på bygda etter en skilsmisse. Sammen med hunden sin slår hun seg til i ei falleferdig hytte som hun har overtatt etter eks-mannen. Alt fortelles på en tilforlatelig, til tider nesten munter måte, men det merkes snart en ubestemmelig og ubehagelig undertone.

Det er mye å gjøre med å renovere og sette hytta i stand så man kan bo der, mye å ruske opp i, mye gammel skitt og gammelt rask hun må få fram i lyset og kvitte seg med. Det kravler og krafser i vegger, golv og tak og det er en ubestemmelig lukt som ikke slipper taket samme hvor mye hun vasker. Dessuten er det dette Dyret som lusker omkring i skogen som omgir hytta…

Sommeren går over i høst og vinter. Vi følger jeg-personens famlende, men likevel motvillige, forsøk på å bli en del av bygdesamfunnet, på den lokale puben på fredagskveldene og på søndagsmiddager hos familien på nabogården. Hele tiden er det noe som skurrer, noe som ikke blir helt riktig til tross for tilsynelatende velmente forsøk på sosialisering. Da hun røper for naboene at hun skriver, setter de henne på tanken å oppsøke Per Petterson, som bor i samme kommune. Hun blir mer og mer opptatt av den kjente forfatteren og innbiller seg til slutt at hun kjenner ham, selv om de knapt har snakket sammen.

Hun tar jobb på Cubus, men klarer ikke å lære seg navnet til de tre kollegene, slik at hver gang hun nevner dem, heter de noe annet enn sist. Hun virker ikke egentlig interessert i andre mennesker, har i alle fall vanskelig for å slå rot selv om det kanskje er det hun lengter aller mest etter. Gjennom hele boka snakker hun om at det er den dagen hun bestemmer seg for å bli værende. Men så er det ”den umulige sorgen, å komme hjem” … (s. [186])

Boka inneholder vakre naturskildringer fra skogen og landsbygda, morsomme miljøskildringer og språket er spenstig.