Håpet som brast

De håpefulle av Nicolai Houm er en lettlest og lett satirisk familiesaga på nesten 700 sider (!) der handlingen spenner fra 60-tallet og fram til i dag. Boka var veldig underholdende å lese.

Vi blir kjent med de tre voksne søsknene Lindberg og deres foreldre. Romanen gjør flere sprang i tid og forteller om oppveksten i et tilsynelatende harmonisk og velbeslått hjem på Oslos vestkant og om ulykken som preget barndommen deres så sterkt. Bildet tegner seg etter hvert av en familie der slett ikke alt går på skinner, til tross for materiell velstand og sosial vellykkethet.  

Den eldste av søsknene er individualisten Thea, som er blitt ballettdanser, men som etter hvert gjør seg til uvenns med ballettsjefen og må se seg forbigått når rollene skal besettes. Når boka starter har hun og mannen oppsøkt lege for å utrede hvorfor de ikke får barn. Legen forteller da at sædkvaliteten til mannen er for dårlig, men det rare er at prøvene til Thea viser at hun er gravid…

Broren hennes, Joachim, drømmer om å bli forfatter, men klarer ikke å mobilisere nok viljestyrke til å strukturere hverdagen på en måte som gjør at han kan arbeide. Det er mye morsommere å leve fra hånd til munn i utlandet med venner og surfe i Middelhavet. Idet boka starter har han endelig etter flere år fått utgitt sin første roman, som har fått strålende kritikker. På vei hjem til familien for å feire jul, får han en tekstmelding som kaster han tilbake ut i kaos: Jeg vet at det ikke er du som har skrevet boken. Det er over. Hva er dette?

Yngstemann i søskenflokken er blitt prest og tjenestegjør i Afghanistan. Der begår han siste dag i tjenesten en tabbe som fører til at flere blir drept og skadet.

Hvordan kunne det gå så galt for søsknene Lindberg? Gjennom opprullingen av viktige hendelser i fortiden og familiens historie, får vi et spennende blikk på det norske samfunnets utvikling gjennom 70-, 80- og 90-tallet og fram til vår tid.

Kreftbok som ikke suger!

Faen ta skjebnen er utrolig nok ikke en trist bok, selv om hovedpersonen lider av uhelbredelig kreft. Det betyr likevel ikke at man ikke blir berørt av boka.

Det handler om 17-åringene Hazel og Augustus, som møtes i støttegruppa for ungdom med kreft. De liker hverandre umiddelbart, og etter hvert blir de også forelsket i hverandre. De er et sjeldent par.  Den ene kjører bil som ei kråke siden det er vanskelig å kløtsje med et kunstig bein. Den andre har slange i nesa og triller rundt på en oksygentank. Ingen av dem er imidlertid skåret for tungebåndet, og det er underholdende å følge samtalene deres.

Gjennom hverdagslige betraktninger og fortellinger fra Hazels liv, om forholdet til foreldrene, til venner og støttegruppa, får vi et innblikk i hvordan det føles å leve som ei dødsdømt og på alle måter annerledes jente. Det er beskrivelser av sykehusopphold og kreftkurer, medisiner og maskiner som skal hjelpe henne å puste. Hazels liv ligner ikke på livet til andre ungdommer på hennes alder.

Likevel er det kjærlighetshistorien som er hovedtema i boka og som løfter stemningen og setter fokus på de viktige tingene i livet.

Hazel er svært opptatt av boka En keiserlig smerte av den nederlandske forfatteren Peter van Houten. Den handler om ei jente som dør av blodkreft, men er ikke den typen kreftbok som suger, ifølge Hazel. Hun har lenge prøvd å komme i kontakt med forfatteren fordi hun ikke er fornøyd med bokas slutt, men han bor i Nederland og er ikke å få tak i. Hun får Augustus til å lese den, og han blir begeistret og besatt av tanken på å få til et møte mellom Hazel og forfatteren. Men kan de to kreftsyke ungdommene klare en strabasiøs reise fra USA til Nederland og hjem igjen, og vil legene anbefale det?

Boka er skrevet av den amerikanske forfatteren John Green. Den anbefales i alle fall på det sterkeste!

Under verden

... er noe for seg selv - en pussig, men urovekkende roman som fascinerer fra første side.

Den er en jeg-fortelling om ei ung kvinne som flytter (eller flykter?) ut på bygda etter en skilsmisse. Sammen med hunden sin slår hun seg til i ei falleferdig hytte som hun har overtatt etter eks-mannen. Alt fortelles på en tilforlatelig, til tider nesten munter måte, men det merkes snart en ubestemmelig og ubehagelig undertone.

Det er mye å gjøre med å renovere og sette hytta i stand så man kan bo der, mye å ruske opp i, mye gammel skitt og gammelt rask hun må få fram i lyset og kvitte seg med. Det kravler og krafser i vegger, golv og tak og det er en ubestemmelig lukt som ikke slipper taket samme hvor mye hun vasker. Dessuten er det dette Dyret som lusker omkring i skogen som omgir hytta…

Sommeren går over i høst og vinter. Vi følger jeg-personens famlende, men likevel motvillige, forsøk på å bli en del av bygdesamfunnet, på den lokale puben på fredagskveldene og på søndagsmiddager hos familien på nabogården. Hele tiden er det noe som skurrer, noe som ikke blir helt riktig til tross for tilsynelatende velmente forsøk på sosialisering. Da hun røper for naboene at hun skriver, setter de henne på tanken å oppsøke Per Petterson, som bor i samme kommune. Hun blir mer og mer opptatt av den kjente forfatteren og innbiller seg til slutt at hun kjenner ham, selv om de knapt har snakket sammen.

Hun tar jobb på Cubus, men klarer ikke å lære seg navnet til de tre kollegene, slik at hver gang hun nevner dem, heter de noe annet enn sist. Hun virker ikke egentlig interessert i andre mennesker, har i alle fall vanskelig for å slå rot selv om det kanskje er det hun lengter aller mest etter. Gjennom hele boka snakker hun om at det er den dagen hun bestemmer seg for å bli værende. Men så er det ”den umulige sorgen, å komme hjem” … (s. [186])

Boka inneholder vakre naturskildringer fra skogen og landsbygda, morsomme miljøskildringer og språket er spenstig.