Ingenting er så rødt som blod i snø...

Rød som blod av Salla Simukka er en seriøs og spennende krim for unge lesere. Den er første bok i en trilogi.

17 år gamle Lumikki Andersson går musikk, dans og drama på videregående og framstår som ei svært selvstendig, uredd og reflektert jente.  Hun er ikke opptatt av klær, sminke og gutter som klassevenninnene. Hun driver med sitt og legger seg av prinsipp ikke opp i andres saker.

Men en iskald vintermorgen stikker hun hodet inn på mørkerommet på skolen og får øye på dusinvis av 500-eurosedler som henger til tørk. Det lukter rart der inne, og det er rødbrune flekker på golvet – gammelt blod. I tillegg overhører hun en samtale mellom noen tiskende jålejenter om noe som har foregått på en fest i helga.  Når hun skjønner at rektors sønn har vært inne på mørkerommet og tatt med seg eurosedlene, tar nysgjerrigheten overhånd og hun begynner å spane. Dette har hun talent for. Som hun selv så ironisk sier: «Jeg er Hercule Poirot og Lisbeth Salanders ukjente datter» (s.102)

Det viser seg snart at de blodige pengesedlene, som tre av skolekameratene har funnet ved en tilfeldighet, stammer fra internasjonal narkotikahandel som også involverer traficking og drap. Bak alt står den legendariske «Isbjørnen». Etter hvert som Lumikki motvillig går med på å hjelpe skolekameratene ut av knipa, vikler hun seg stadig lengere inn i saken. Hun trues på livet og forfølges av russiske og estiske kriminelle.

Underveis blir vi bedre kjent med Lumikki og forstår at hun har vært mye mobbet som barn. Dette har herdet og modnet henne, men hun har utviklet en grunnleggende skepsis til andre mennesker. Likevel klarer hun gjennom de felles opplevelsene å åpne seg litt for Elisa, som ikke har det så lett, siden det avdekkes at hennes politi-pappa er innblandet i den kriminelle virksomheten.

Det blir veldig spennende og actionfylt mot slutten, men det går bra. Det kommer jo to bøker til...

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til

Boka er skrevet av debutanten Liv Marit Weberg.

Hovedpersonen er ferdig med videregående og flytter på hybel for å studere. «Jeg flytter til Oslo for å komme meg unna det som har vært livet mitt. Jeg skal rett og slett begynne på nytt» (s.7). Til å begynne med humrer jeg litt over jenta, som forteller ærlig og rett fram om hvordan hun etter skolen «forstår sine begrensninger» (s.5) selv om hun har lært at man har valgmuligheter og kan bli akkurat hva man vil.  Men snart viser hun seg urovekkende handlingslammet og likegyldig også i sin nye tilværelse.

Kjæresten støter hun fra seg ved sin tafatthet og redsel for å bli såret. Hun slutter å studere og lever på eksistensminimum ved hjelp av penger fra Lånekassen, mens hun murer seg inne på hybelen og lyver til foreldrene om hvor bra det går med henne både sosialt og i studiene. Hun føler bare forakt for andre mennesker og slipper ingen innpå seg. Det er vanskelig å leve opp til alle krav. Hun er fornøyd med å være middels, og bokas tittel er betegnende for holdningen hennes.

Heldigvis går det bedre etter hvert, når hun endelig lar en annen pirke en sprekk i skallet hennes og tør å gi slipp på noen av forsvarsmekanismene.

Boka har korte kapitler, de færreste er på mer enn 2 sider, og et friskt og muntlig språk. Den er skrevet i en naivistisk stil, er lett å lese og anbefales også av Leser søker bok.