Skandinavisk krim

I påsken leste jeg skandinavisk krim, blant annet Jenta med snø i håret av den svenske forfatteren Ninni Schulman og Håpefulle hjerte av danske Jakob Knudsen.

I Jenta med snø i håret er det ei tenåringsjente som forsvinner etter å ha løyet for foreldrene om hvor hun skulle i helga. Venninnen som hun sa hun skulle være sammen med, vet ingenting om hvor hun er. Journalist og alenemor Magdalena Hansson, nettopp hjemflyttet til Hagfors etter en opprivende skilsmisse, bistår det lokale politiet i etterforskningen med sin observasjonsevne og teft for mulige nyhetsoppslag til lokalavisen.

I Håpefulle hjerte blir det funnet to avhogde og vakumpakkede menneskehender på stranda i Skagen. Drapsetterforsker Kristian Swane må avbryte ferien sin for å ta seg av saken. Den viser seg å ha forbindelse med noe som skjedde i Bosnia under krigen der på 1990-tallet, og det er noen som har noe å hevne. Hendene tilhører et middelaldrende ektepar med tilknytning til en frimureraktig veldedighetsorganisasjon som ikke lar medmenneskelige hensyn hindre dem når det gjelder medlemmenes økonomiske interesser.

De to forfatterne skriver ganske forskjellig. Ninni Schulmann skildrer personer og miljø gjennom å fortelle ganske detaljert om hverdagslige ting, relasjoner mellom mennesker, om hva de tenker og hvordan de reagerer på hendelser og utsagn. Jakob Knudsen skriver mer rett fram og ikke så blomstrende, men likevel virker hans tekst og personskildringer mer klisjefylt.

I Schulmanns bøker mistenker man snart den ene, snart den andre og handlingen drives fram av stadig flere drypp med informasjon og opplysninger som man selv uvilkårlig prøver å sette sammen til et bilde. Dette skaper spenning. I Knudsens bok presenteres morderen, kalt Slakteren, i første kapittel og man skjønner relativt fort hvordan ting henger sammen. Forbrytelsene skildres mer rått og makabert. Jeg leser likevel videre fordi jeg blir nysgjerrig på hva som egentlig har skjedd i livet til Slakteren og hvordan disse opplevelsene har gjort han til en slik kaldblodig hevner.

Super påskekrim: Huset ved havet



Bildet er hentet fra
 www.cappelendamm.no

17 år gamle Nikolai er nyforelsket i sitt hjertes utkårede, Bea og ønsker å debutere seksuelt så snart som mulig. Han ser en sjanse når faren hans overtar et gammelt hus i et fiskevær nordpå. Perfekt for en romantisk ferie for to, siden faren hans er opptatt på jobben sin. Huset har tilhørt en enkefrue som omkom på tragisk vis da hun falt utfor en klippe i nærheten av huset.

Bea og Nicolai synes det hefter noe mystisk ved dette dødsfallet, og når de begynner å snakke med folk på butikken og andre steder, kommer det etter hvert fram at det har vært rare og uforklarlige hendelser der i fortida, og at dette preger både menneskene de møter og hele det lille samfunnet.

Begge er nysgjerrige og snartenkte, samtidig som de prøver å overgå hverandre i intellektuell kapasitet. De begynner å nøste i tråder for å prøve å finne ut mer om hva som skjedde og om den forrige huseieren virkelig kunne være så klønete at hun forårsaket sin egen død – all den tid hun har bodd i huset hele livet og kjente hver millimeter av terrenget som sin egen forklelomme.

Bea er for øvrig like lidenskapelig forelsket som Nicolai, men ingen av dem vil røpe det for den andre, så det blir en mengde viderverdigheter, avbrytelser og uforutsette ting som oppstår når det avgjørende øyeblikk nærmer seg.  Ikke lett å få utløp for kjærligheten. Men krimgåten nærmer seg i alle fall en oppklaring. Morsom og typisk lahlumsk «gammelmodig» i stilen, men alt annet enn stillestående!

God påske med god bok!

 

Rotnorsk

Elin Brodins bok Rotnorsk er en lettlest, liten og tilsynelatende enkel krimbok, men den behandler kompliserte tema og samfunnsspørsmål.

Forfatteren skriver så man suges inn i handlingen med en gang. Vi følger en «høy, mager mann» som beveger seg gjennom byen med nedslått blikk og en nøye uttenkte plan. Det viser seg at han skal til sykehuset. Der oppsøker han en bestemt avdeling og detonerer en hjemmelaget bombe. En avdelingslege blir drept og en sykepleier hardt skadet.  Deretter forsvinner mannen sporløst.

Så blir vi kjent med etterforskeren Sigurd Abild og hans politikolleger i jakten på attentatmannen. Hva slags forbrytelse er dette? En terrorhandling? En galning – en psykisk syk morder? Det er svært få spor i saken, men sykepleieren som overlevde, kan fortelle at den antatte gjerningsmannen spurte etter en navngitt lege på avdelingen like før det smalt.

Sigurd Abild er en filosoferende person. Gjennom etterforskningen konfronteres han med egne og andres fordommer, oppdager at det finnes for ham ukjente tankemønstre, ulike oppfatninger av hendelser, opplevelser og sammenhenger, alternative samfunnsmodeller.  Spørsmål og mulige svar avløser hverandre etter hvert som han dykker ned i bakenforliggende omstendigheter. Det er disse tankeprosessene omkring eksistensielle spørsmål og etterforskerens utvikling som gjør boka interessant, siden krimgåten egentlig er ganske enkel.

Den onde arven

Fantasy + thriller + krim = sant :-)

16 år gamle Julie bor hos bestefaren sin i et stort, gammelt hus kalt Woodsview. Moren hennes er svært syk og innlagt på en institusjon, og faren er forsvunnet på mystisk vis for 15 år siden. På skolen blir hun mobbet. Hennes eneste venner er Margaret og Glen, men hun har også et godt forhold til naturfaglæreren Mr. Froggle.

Julie liker å streife rundt i Uhuriaskogen i nærheten av huset. En dag går hun lenger inn i skogen enn hun pleier, og faller ved et uhell ned i en grop. Der finner hun en mystisk gjenstand som ligner en lysende rød penn. Når hun kommer tilbake til huset, viser det seg at hun har vært borte i flere dager og det er satt i gang en leteaksjon etter henne. Selv har hun ikke merket tiden.

Etter dette begynner det å skje flere underlige ting. Froggle forsvinner sporløst, Julies katt blir plutselig redd for henne og 13 ravner har slått seg ned utenfor huset for å stirre på henne.  Den merkelige gjenstanden hun fant, viser seg etter hvert å ha sammenheng med mystiske hemmeligheter i Julies familie og forsvinningen til faren hennes. Det blir også klart at noen er villig til å gå over lik for å få tak i pennen, og dermed kommer Julie i faresonen.

Boka er en skikkelig pageturner – en blanding av fantasy, thriller og kriminal.

Jeg er ikke redd for mørket

Boka åpner med et notat fra en veiledningssamtale hos PPT.  En mor har henvendt seg fordi datteren har vist tegn til mørkeredsel og udefinerbar engstelse og uro. Terapeutens vurdering er at det ikke er noe unormalt, og vedtaket går ut på at det ikke behøves noen videre oppfølging. Nederst på arket har terapeuten likevel notert med håndskrift: «Dårlig magefølelse». Denne opptakten gir en følelse av at noe ikke stemmer, at noe ubehagelig skal komme til å skje.

Vi møter deretter Signe, 14 år, på vei hjem fra spilletime. Utenfor skolebygningen, i mørket, står en mann og venter. Hun har sett han før. Hun lurer på om hun skal vente på noen før hun begir seg ut, men hun er vel ikke redd for mørket? Mor skulle egentlig kommet og møtt henne, men hun er vel blitt forhindret på jobben eller noe…

Foreldrene til Signe, Cecilie og Erlend, er skilt. De har likevel valgt å bli boende i hver sin leilighet i samme hus for liksom å la Signe slippe å vokse opp i en splittet familie.  Både Erlend og Cecilie har vonde barndomsminner etter å ha opplevd konflikter mellom foreldrene sine, og hensikten er å skåne Signe for dette.  Derfor later de som om alt er i orden og en kontrollert og fredelig sameksistens er helt naturlig, selv om begge er i ferd med å etablere seg med nye partnere og barn. Det er bare det at de egentlig aldri har brutt ordentlig med hverandre. Det er liksom noe uforløst som kverner rundt i samme spor, og ingen kommer videre.

Komposisjonen er springende, og synsvinkelen skifter mellom Erlend, Cecilie og Signe. Handlingen foregår over en periode på ca 25 år. Kapitlene er datert, så vi skjønner hvor vi er i forløpet. Gradvis avdekkes fortid, hendelser og hemmeligheter, og brikker faller på plass. Spenningen opprettholdes gjennom hele boka.

Denne boka minner om Karin Fossums Natt til fjerde november, som utkom for 10 år siden. Her er det også forholdet mellom foreldrene til den forsvunne jenta som står i fokus, og romanen dreier seg om hvordan de voksnes håndtering av egne liv kan ødelegge barnas muligheter til utvikling.

Min tid kommer ...

Hans Petter er skolens hakkekylling. Han er blitt mobbet gjennom hele skoletida, og heller ikke siste året på ungdomsskolen går han fri.

Boka inneholder nådeløse skildringer av mobbingen fra skolens verste bølle og plageånd, Andreas og gjengen hans. De ser ut til å drives av regelrett systematisk ondskap. Ondskap er på flere nivå et sentralt tema i boka.

Hans Petters foreldre har aldri bodd sammen, men han har god kontakt med faren, som han treffer regelmessig. På et tidspunkt blir han imidlertid svært skuffet over faren og vil ikke treffe ham mer. Moren er snill og velmenende, men litt fraværende, noe som viser seg å skyldes at hun har innledet et kjærlighetsforhold til sønnens kontaktlærer! Dette gjør jo ikke akkurat situasjonen lettere for Hans Petter…Han tilbringer mye tid alene, ofte på nettet. En dag blir han kontaktet på chat av ei jente som kaller seg Fera og vet urovekkende mye om han. Hun påstår at hun lever i framtida, i år 367 etter noe hun kaller Katastrofen. Hun sier at hun har funnet Hans Petter på en liste med navn, der Andreas også står oppført.

Hans Petter er overbevist om at det er Andreas som står bak henvendelsen og som prøver å lure ham til å utlevere seg. Han utviser i grunnen bemerkelsesverdig nettvett i starten på bekjentskapet med Fera. Etter hvert blir han imidlertid sjarmert av og nysgjerrig på denne merkelige chatte-venninnen. Det er jo ikke dagligdags at noen vil bli venn med akkurat han.

Fera forteller de villeste historier om tiden og samfunnet hun lever i. Det virker som et ganske mekanisk og kaldt samfunn. Hun prøver også å advare Hans Petter når det gjelder den kommende katastrofen, som hun kjenner til, men som han ikke har opplevd ennå...
Ondskapen kan skjule seg der man minst aner det.

Boka er skrevet av Nina Vogt-Østli.

Høstferie på "øde øy"

Noen liker store, tjukke, ordrike bøker og andre liker dem tynne og uten unødvendig prat. Mandø er for de sistnevnte. Den er innbydende tynn og lettlest, men under overflaten lurer en psykologisk gripende fortelling om natur og uskyld som går tapt.

Boka er skrevet av Kjersti Vik og er hennes debut-bok.

Den handler om en vennegjeng i 18-19-årsalderen som bestemmer seg for å tilbringe høstferien på den forblåste og gudsforlatte lille danske øya Mandø. Dit - og derifra - kommer man bare når tidevannet trekker seg tilbake så den smale, seks kilometer lange "låningsveien" stiger opp fra havet. Når det er flo sjø, ligger veien under vann og man kommer ingen vei før havet igjen trekker seg tilbake. Vi kommer tett inn på de sju vennene, som fordriver tida med å teste både sine egne, vennenes og naturens grenser. De treffer en av de innfødte, en gutt på deres egen alder, som har levd hele sitt liv på øya og som utfordrer dem ved å være helt annerledes. Maja, som føler seg som femte hjul på vogna i vennegjengen etter hvert som gutter og jenter finner hverandre, bestemmer seg for at Claus skal være hennes prosjekt denne høstferieuka.

Gjengen

Sagas foreldre er skilt og hun må flytte fra faren til moren, som bor i byen. Saga kjenner ingen på sitt nye hjemsted, men dras med i en jentegjeng, som etter hvert viser seg å være tøffere enn Saga setter pris på. Men hvordan komme ut av det?

Dette skriver Nittedal bibliotek på sin blogg om denne boka:

En actionfylt og spennende fortelling om et multietnisk jentemiljø, med sårbare jenter som har lært seg å slåss for å overleve. Selv om jentene sprer frykt og står fram som steinharde, voldelige og utspekulerte, viser det seg at det egentlig er svært sårbare jenter med triste historier.

Dette er ei bok om hvordan gjengen kan bygge deg opp - og brutalt bryte deg ned.

Høsten er lesetid

Nå er det høst, og det er fint å tilbringe kveldene med ei spennende bok og kanskje en kopp te...

Ildens øye av Jorunn Thørring kan være et bra forslag:

Tromsø, 15. oktober 2007. Johan Fjeld kikker ut og oppdager en mann som nærmer seg huset med langsom, lutende gange. Han halter, og Johan får umiddelbart en følelse av ubehag. Samtidig er det noe kjent ved mannen. Han skvetter til idét dørklokka ringer høyt og skingrende.

Han åpnet ikke. Sank ned på en stol mens han stirret ut i mørket. Hans eldre bror Karl, som hadde omkommet i bybrannen i 1969, sto på trappa hans. Rystet lurte han på om han hadde drukket for mye, om han begynte å bli forstyrret. (S.5)

Handlingen i boka foregår på to plan - i nåtid (2007) og i 1969, da Tromsø ble rystet av en voldsom brann i den gamle trehusbebyggelsen nede ved havna. Men hvis Karl står utenfor døra til sin bror i 2007 - hvem var det da som omkom i bybrannen i 1969, og som er gravlagt i hans sted?

Førstebetjent Aslak Eira, ivrig knivmaker med sans for å holde samisk tradisjon og kultur i hevd og alenefar for tenåringen Niillas, får ansvaret for etterforskningen.