Lyden av asfalt

Yngve Kveine er debutant og har skrevet en forrykende roman om å vokse opp i Groruddalen. Lyden av asfalt er en musikalsk dannelsesroman om en gjeng gutter som vokser opp på Linderud i Oslo på 80- og 90-tallet. Den fikk meg til å minnes opplevelsen av å lese Beatles for første gang.

Jeg-personen vokser opp i blokk og sovner til lyden av dekk over asfalten.  Foreldrene skiller seg, og mora flytter til andre sida av Trondheimsveien. Det er mobbing og rivalisering med andre gutter, problemer med lærere og skolen. Vennskapet og samholdet guttene imellom, gjennom barndom, ungdom og starten på voksenlivet er skildret i et røft østkantspråk, men med mye humor, varme og kjærlighet. Gutta digger Jokke & Valentinerne og har alle sine referanser i Jokkes tekster. Kapitlene har navn etter sangtitlene: Tida er inne, Verdiløse menn, Tomgang osv. Gutta sjøl har kallenavn som Snikern, Hevneren, Slegga og Slaktern, og kjellerstua der de pleier å møtes, kaller de Penthousen. Etter militæret blir også Kongen av Tønsberg en av gjengen.

De har stolthet - og lengsler og drømmer som bare venter på å få utløp når de endelig når det forjettede land – voksenlivet. Men ikke alle drømmer er like oppnåelige. Damer er for eksempel umulig å forstå seg på, og nederlagene står formelig i kø. Men gutta gir ikke opp, hver helg er det ut på byen og nye fyllekuler.

Hovedpersonen drømmer om å bli forfatter, men slites mellom ønsket om å bryte ut og gjøre egne ting og tryggheten i å bare følge med strømmen. Han sliter med å få en retning på livet sitt og komme seg videre, realisere drømmene sine og bli voksen

Jenta fra Mars

Boka er basert på Anna Woltz' intervjuer med Vicky Janssen om hennes liv, men er en jeg-fortelling, der personene har fiktive navn og framstår som romanpersoner.

Hovedpersonen er Evert/Evy, som helt siden han var liten har følt seg ukomfortabel med å være født som gutt. Han er fra en reisende familie og foreldrene er uten utdanning. Som ganske liten liker Evert/Evy best å være med jentene, tegne og leke med dokker. Fotball og andre gutteleker bryr han seg ikke om.

Dette går noenlunde greit i barnehagen og barneskolen, men på ungdomsskolen blir det vanskeligere. Der begynner mobbingen, hviskingen og kommentarene. Det er hjerteskjærende lesning. Evert/Evy forstår etter hvert at han er født i feil kropp. Han skulle ha vært født som jente.

Vi kommer nær inn på Evert/Evy. Hun må gjennomgå mange følelsesmessige påkjenninger. Heldigvis finner hun etter hvert venner som støtter henne, og en klok og forståelsesfull lærer på videregående får stor betydning. Hennes kamp både mot mobbingen og mot foreldrene for å få aksept for sitt ønske om å skifte kjønn er godt skildret. Hun forteller kronologisk og nøkternt, men også med en viss humor, om livet sitt helt fra 2-3 årsalderen og fram til hun etter lang kamp mot uvitenhet og intoleranse endelig får ønsket sitt oppfylt og får gjennomføre den etterlengtede kjønnsoperasjonen.

Denne boka anbefales varmt!

Liker du John Green, er dette ei bok for deg

Boka heter Vi var løgnere og er skrevet av den amerikanske forfatteren E. Lockhart.
Typisk amerikansk miljø, men det er av underordnet betydning. Det er mellommenneskelige relasjoner og verdier som står i fokus i denne thrilleraktige boka.

Det handler om vakre og rike mennesker i en storfamilie som tilbringer somrene på en privat øy. Det er fire ungdommer som har et tett vennskap. De kalles Løgnerne. Jeg-personen og fortelleren heter Cadence Sinclair Eastman og er nesten 18 år idet boka starter. Hun forteller om det som har skjedd på øya fra det året hun var femten og fram til den forferdelige ulykken som forårsaket hukommelsestapet og migrenen hennes.

Fasade er viktig for Sinclair-familien. Aldri vise svakhet. Cadences mor maner stadig datteren til å ta seg sammen, oppføre seg normalt, ikke lage opptrinn, løfte haka. Det spiller ingen rolle om familiene går i oppløsning innenfra med løgner, falskhet, skilsmisser, drikking, krangling og innbyrdes maktkamper. Ungdommene gjennomskuer selvfølgelig de voksnes stive smil og løgnaktige væremåte og deres åpenlyse forsøk på å innynde seg hos den rike bestefaren for å sikre seg mest mulig av arven som de har i sikte i ganske overskuelig framtid. Noen av dem prøver å sette spørsmålstegn ved families verdier og verdensanskuelse, men avfeies av de andre. Opprøret ulmer.

Spenningen i boka knytter seg til kjærlighetshistorien mellom Cadence og fetterens kamerat, som er med dem på øya hver sommer, og den gradvise avsløringen av hva som egentlig skjedde den fatale sommerdagen da alt raste sammen. Men hva er sant og hva er ikke? Det kan jeg ikke røpe, for det vil ødelegge leseropplevelsen.

Les den.
Og hvis noen spør hvordan den ender. Bare LYV. (Fra baksideteksten)

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til

Boka er skrevet av debutanten Liv Marit Weberg.

Hovedpersonen er ferdig med videregående og flytter på hybel for å studere. «Jeg flytter til Oslo for å komme meg unna det som har vært livet mitt. Jeg skal rett og slett begynne på nytt» (s.7). Til å begynne med humrer jeg litt over jenta, som forteller ærlig og rett fram om hvordan hun etter skolen «forstår sine begrensninger» (s.5) selv om hun har lært at man har valgmuligheter og kan bli akkurat hva man vil.  Men snart viser hun seg urovekkende handlingslammet og likegyldig også i sin nye tilværelse.

Kjæresten støter hun fra seg ved sin tafatthet og redsel for å bli såret. Hun slutter å studere og lever på eksistensminimum ved hjelp av penger fra Lånekassen, mens hun murer seg inne på hybelen og lyver til foreldrene om hvor bra det går med henne både sosialt og i studiene. Hun føler bare forakt for andre mennesker og slipper ingen innpå seg. Det er vanskelig å leve opp til alle krav. Hun er fornøyd med å være middels, og bokas tittel er betegnende for holdningen hennes.

Heldigvis går det bedre etter hvert, når hun endelig lar en annen pirke en sprekk i skallet hennes og tør å gi slipp på noen av forsvarsmekanismene.

Boka har korte kapitler, de færreste er på mer enn 2 sider, og et friskt og muntlig språk. Den er skrevet i en naivistisk stil, er lett å lese og anbefales også av Leser søker bok.

Thriller fra finlandssvensk småbymiljø

Lola oppned er skrevet av den finlandssvenske forfatteren Monika Fagerholm. Vi møter en mengde personer med innbyrdes tilknytning og forhold på kryss og tvers seg imellom.

En gjeng ungdommer som bor i den rike og fine bydelen Skitviken fester med og hos hverandre og farter ute om nettene.  En tenåringsjente som er død av spiseforstyrrelser, er begravet på kirkegården der barnearmeen Skjelettfuglene holder merkelige ritualer på graven hennes. En muskelsyk 19-åring er bundet til rullestolen i toppen av Møllen. Hun har en merkelig makt over disse barna. Hun tilbringer ellers tiden med å legge et puslespill med 20 000 brikker i håp om å finne fram til et bilde av en engel. Puslespillet har hun fått av sin stefar, som har begått selvmord i et varehus.

En annen ung jente har et kjærlighetsforhold til en mye eldre kommunepamp, som hun jevnlig treffer på stranden om natten for deretter å oppsøke hytta til politimannen "lille Berglund", der hun tuter som en ugle for at han skal slippe henne inn så hun kan overnatte. En filledukke som kalles Lola oppned, inneholder farlige hemmeligheter. En prest og en tidligere varehusdetektiv fører lange samtaler med 17 års mellomrom.

Den avgjørende hendelsen, som hele historien starter med, er funnet av tenåringen Flemming Petterson, myrdet i et sandtak etter en fest i en av villaene i Skitviken. Han blir funnet av 14 år gamle Jana Morton, som for alltid kommer til å preges av denne rystende opplevelsen.  Noe seinere blir den unge Anna Svanberg, utvekslingselev nettopp hjemkommet fra USA, også funnet død i et båthus. 

Jana Morton er den den første vi møter av bokas personer,17 år etter at de grusomme hendelsene som fant sted på nittitallet. Hun er på vei til en gjenforeningsmiddag hos en av de andre jentene fra den gang. Denne middagen skal komme til å oppklare hva som virkelig har skjedd - hvem som har vært hvor og når, med hvem, den skjebnesvangre natten da Flemming, og seinere Anna, ble myrdet.

Det er mange tråder å holde i og mye som skal nøstes sammen på 470 sider, men spenningen holder hele veien. Heldigvis er det en oversikt over personene og deres relasjoner fremst i boka og en innholdsfortegnelse bakerst. Anbefales.

Super påskekrim: Huset ved havet



Bildet er hentet fra
 www.cappelendamm.no

17 år gamle Nikolai er nyforelsket i sitt hjertes utkårede, Bea og ønsker å debutere seksuelt så snart som mulig. Han ser en sjanse når faren hans overtar et gammelt hus i et fiskevær nordpå. Perfekt for en romantisk ferie for to, siden faren hans er opptatt på jobben sin. Huset har tilhørt en enkefrue som omkom på tragisk vis da hun falt utfor en klippe i nærheten av huset.

Bea og Nicolai synes det hefter noe mystisk ved dette dødsfallet, og når de begynner å snakke med folk på butikken og andre steder, kommer det etter hvert fram at det har vært rare og uforklarlige hendelser der i fortida, og at dette preger både menneskene de møter og hele det lille samfunnet.

Begge er nysgjerrige og snartenkte, samtidig som de prøver å overgå hverandre i intellektuell kapasitet. De begynner å nøste i tråder for å prøve å finne ut mer om hva som skjedde og om den forrige huseieren virkelig kunne være så klønete at hun forårsaket sin egen død – all den tid hun har bodd i huset hele livet og kjente hver millimeter av terrenget som sin egen forklelomme.

Bea er for øvrig like lidenskapelig forelsket som Nicolai, men ingen av dem vil røpe det for den andre, så det blir en mengde viderverdigheter, avbrytelser og uforutsette ting som oppstår når det avgjørende øyeblikk nærmer seg.  Ikke lett å få utløp for kjærligheten. Men krimgåten nærmer seg i alle fall en oppklaring. Morsom og typisk lahlumsk «gammelmodig» i stilen, men alt annet enn stillestående!

God påske med god bok!

 

Kreftbok som ikke suger!

Faen ta skjebnen er utrolig nok ikke en trist bok, selv om hovedpersonen lider av uhelbredelig kreft. Det betyr likevel ikke at man ikke blir berørt av boka.

Det handler om 17-åringene Hazel og Augustus, som møtes i støttegruppa for ungdom med kreft. De liker hverandre umiddelbart, og etter hvert blir de også forelsket i hverandre. De er et sjeldent par.  Den ene kjører bil som ei kråke siden det er vanskelig å kløtsje med et kunstig bein. Den andre har slange i nesa og triller rundt på en oksygentank. Ingen av dem er imidlertid skåret for tungebåndet, og det er underholdende å følge samtalene deres.

Gjennom hverdagslige betraktninger og fortellinger fra Hazels liv, om forholdet til foreldrene, til venner og støttegruppa, får vi et innblikk i hvordan det føles å leve som ei dødsdømt og på alle måter annerledes jente. Det er beskrivelser av sykehusopphold og kreftkurer, medisiner og maskiner som skal hjelpe henne å puste. Hazels liv ligner ikke på livet til andre ungdommer på hennes alder.

Likevel er det kjærlighetshistorien som er hovedtema i boka og som løfter stemningen og setter fokus på de viktige tingene i livet.

Hazel er svært opptatt av boka En keiserlig smerte av den nederlandske forfatteren Peter van Houten. Den handler om ei jente som dør av blodkreft, men er ikke den typen kreftbok som suger, ifølge Hazel. Hun har lenge prøvd å komme i kontakt med forfatteren fordi hun ikke er fornøyd med bokas slutt, men han bor i Nederland og er ikke å få tak i. Hun får Augustus til å lese den, og han blir begeistret og besatt av tanken på å få til et møte mellom Hazel og forfatteren. Men kan de to kreftsyke ungdommene klare en strabasiøs reise fra USA til Nederland og hjem igjen, og vil legene anbefale det?

Boka er skrevet av den amerikanske forfatteren John Green. Den anbefales i alle fall på det sterkeste!

Ingen kom tilbake

Bli hvis du kan. Reis hvis du må av Helga Flatland.

Boka handler om fire unge gutter fra samme bygd, barndomskamerater og de eneste guttene i sin klasse på barneskolen. Det er Tarjei, Kristian, Trygve og Bjørn. Tre av dem verver seg til de norske styrkene i Afghanistan etter militærtjenesten. Vi får høre om deres barndom, oppvekst, ungdomstid og hva som leder dem fram til beslutningen om å reise. Vi blir også kjent med menneskene rundt dem, foreldre, søsken, kjærester, naboer.

Boka er delt inn i fire deler – etter hvem som har fortellerstemmen. Første del fortelles av Tarjei, og starter med at han ikke kan føle beina sine, ikke se, ikke høre - og blodet renner. Han kan ikke bevege seg. Slik skjønner vi allerede helt i begynnelsen av boka at noe har gått veldig galt. I slutten av første del, etter at han har fortalt om livet sitt før Afghanistan-turen, sitter Tarjei, Kristian og Trygve i samme bil, nummer tre i en kolonne mellom Meymaneh og Mazir-i-Sharif. ”Det føles som om jeg er med i en film, som om vi kjører i en kulisse […]” (s. 54). Så smeller det. ”Det tok tre veker før kistene kom heim”, forteller naboen Jon Olav (s. 69).

Annen og tredje del fortelles av henholdsvis naboen og Tarjeis mor. Gradvis trer det fram et klarere bilde av de involverte personene og forholdene dem imellom. Vi aner skjulte sammenhenger og undertrykte hemmeligheter. Fjerde del fortelles av Trygve, som også ble drept i Afghanistan, i likhet med sine kamerater Kristian og Tarjei.

Hvordan skal de gjenlevende kunne leve videre med det faktum at tre av bygdas unge menn ikke er mer?



Foto: Aschehoug forlag



Handgranateple

Denne boka er skrevet av Ingelin Røssland og handler om å bli fascinert og tiltrukket av det stikk motsatte av en selv, om å modnes og forandres gjennom å utforske det ukjente.


Anja bor i ei bygd på Vestlandet sammen med familien sin. Hun er stillferdig, ordentlig og pliktoppfyllende – ikke minst på foreldrenes fruktgård, hvor det alltid er arbeid som skal gjøres, epler som skal plukkes, moreller som skal reddes inn før regnet ødelegger dem, fruktkurver som skal selges til tyske bobilturister osv.

Anja har et vanskelig forhold til foreldrene, som krangler mye. Selv har hun en barndomskamerat, Arild, som etter hvert blir mer interessert i henne enn hun i ham. De drar på fisketurer og prater om alt mulig, men Anja synes etter hvert at han er veldig barnslig. De utvikler seg i ulik takt.

Når Anja skal begynne på videregående, må hun flytte på hybel. Skolen ligger en lang bussreise hjemmefra. Hun føler seg veldig usikker og ensom i begynnelsen og er redd for at hun ikke skal få venner og at hun skal mistrives i byen.

På skolen blir hun kjent med Malin, som begynner i samme klasse. Malin har dårlig rykte – hun røyker, og ikke bare tobakk. Hun drikker og slåss, men likevel vokser det fram et vennskap mellom skikkelige Anja og henne.

Under den ”prektige”, pliktoppfyllende overflaten hos Anja ulmer det et mørke. Hun lar seg drive med strømmen og begynner å vanke i miljøer som tidligere var helt ukjente for henne, havner i dårlig selskap, begynner å skulke og røyke hasj på fester – og er i det hele tatt ikke til å kjenne igjen. Det er i alle fall bedre enn å bli ensom, ressonnerer Anja.

Den tredje søsteren

Nadia skulle vært død.
Hennes søstre Samira og Nazma blir brutalt myrdet, men Nadia klarer å gjemme seg.

Hvem står bak drapene?
Hvorfor ble søstrene drept?
Hva skal skje med Nadia?

Opprullingen av saken tar oss med til lukkede miljøer i Oslo og bortgjemte landsbyer i Pakistan:

Journalisten Mikkel - kollega og venn av Nazma - blir mannen som skal finne løsningen på gåten.

Den tredje søsteren handler om æresdrap, tvangseksteskap og familietradisjoner i en pakistansk familie bosatt i Oslo.

Boka er skrevet av Terje Bjøranger, jurist med erfaring fra politiet og UDI. Den er både spennende og lærerik. Anbefales!

Forbudt kjærlighet

Din vakre jævel starter med et ran og ender med …. Oops, det kan ikke røpes da det ville ødelegge leseropplevelsen.

I alle fall handler det om 15 (snart 16) år gamle Robin og 25 år gamle Hedvig. Robin bor med sin alenemor og to yngre søstre, Hedvig bor alene og planlegger bryllup med sin snille og belevne kjæreste Gustav.

Annethvert kapittel fortelles av Robin og annethvert kapittel av Hedvig. Dermed får vi delta i begges opplevelse av det overraskende, sjokkerende og katastrofale som hender. Det veksler mellom humor og dypt alvor. Det finnes ikke løsning på situasjonen de er kommer opp i, eller gjør det…?

Boka er skrevet av Arne Svingen og Helene Uri, begge erfarne forfattere med bøker både for ungdom og voksne.

Dette kan bokstavlig talt bli en skikkelig lystleseropplevelse...

Fittekvote?

Fittekvote av Axel Hellstenius og Morten Skårdal er ei interessant og spennende bok fra et til nå ganske lukket miljø, nemlig det norske forsvaret. Den handler om ei 20 år gammel jente som verver seg til det norske forsvaret og begynner på befalsskole.

Det handler om å ta valg og om å stå for de valgene man har tatt, selv om det blir ubehagelig. Fittekvote handler også om å bli voksen og om å finne seg selv.

Victoria er en ganske alminnelig jente som lever et behagelig, men kjedelig liv. Hun jobber i morens frisørsalong, har kjæreste og henger sammen med vennene sine, som vanlige ungdommer. Når kjæresten søker seg til befalsskolen, slenger også Victoria i all hemmelighet inn en søknad - for å få være sammen med kjæresten. Han blir mildt sagt forbanna når han oppdager det, men Victoria trosser ham, klarer mot alle odds opptaksprøvene og blir tatt inn som rekrutt.

En tidligere fenrik har bidratt i forbindelse med utgivelsen av boka og sørget for at den gir et ganske realistisk bilde av hva det innebærer å ta militær utdanning i Det norske forsvar.

Foto: Kim Henning Bjorheim/Forsvaret

Den ene forfatteren, Skårdal, er selv yrkesbefal, men boka framstår ikke som noen uforbeholden reklame for forsvaret. Rekruttene settes på beinharde prøvelser, fysisk og psykisk. Befalet er strenge, og spesielt er det en kvinnelig fenrik som er ekstra ute etter jentene. Det er ikke lett å være eneste jente på laget blant gutter som mener at den eneste grunnen til at hun er der, er at hun er kjønnskvotert - tatt opp på ”fittekvote”. Kvinnelig fenrik gjør ikke saken bedre, snarere tvert imot.

Befalselev 2010 Bakke får et enda mer anstrengt forhold til moren sin. Moren mener at Victoria ikke passer i militæret og heller burde holde seg til frisørjobben.

Hun sliter også med et uavklart forhold til faren sin, som ikke bor sammen med dem. Hun har med seg hendelser fra barndommen som plager henne og gir henne mareritt om natta, men som moren har nektet å snakke om.

Boka ble opprinnelig laget som filmmanus. Forfatterne ville lage film, men fikk avslag på søknad om støtte til det. Dermed ble det bok i stedet.

Det fine som flyter forbi

Historien er egentlig på mange måter trist. Men den er fortalt på en vakker måte, og miljøet og personene framstår som ekte. Det er også mange glimt av medmenneskelighet og varme.

Det handler om oppvekst under vanskelige kår i våre dagers London. Hovedpersonen er 14 år gamle Jamie, som bor i slumområdet Little Venice, på feil side av elva. Han bor sammen med moren og hennes stadig skiftende kjærester, som flytter inn og ut. Det er en del vold i hjemmet – ikke alle kjærestene er helt gode. Men forholdet mellom Jamie og mora er varmt og nært, og de har sterk omsorg for hverandre. Jamie er glad i å tegne og har alltid skisseblokk med seg når han er ute. Ellers henger han med kompisene og tenker at lite og ingenting skjer i nabolaget der han bor.

Da dukker den litt tuslete naboen Mr. Allen med ”pedobrillene” opp, ”[…] en litt halvgammel fyr som ingen kjenner, men som alle baksnakker” (s.6) Kompisene mobber Mr. Allen, men Jamie tar sjansen på å bli kjent med han, og det viser seg at han driver med fotografering og har sans for kunst og detaljene i omgivelsene, akkurat som Jamie. Men er det ikke noe som tyder på at det hefter noe suspekt ved Mr. Allen, i og med pedo-ryktene og fotograferingen...? Fin beskrivelse av hvordan ondsinnede rykter kan ødelegge for folk.

Jamie blir også kjent med den 19 år gamle Ariel, som bor i kjellerleiligheten. Han lyver på alderen og opplever en romanse med henne.

Ellers hører vi om gjenger, festing og slåssing, småkriminalitet og vold. Heldigvis viser Jamie selv modenhet og personlig styrke og tar et voksent valg mot slutten av boka. Dermed framstår han som en helstøpt person, som det er håp for - til tross for den triste tilværelsen han sliter med i oppveksten.

Tom Egeland anmeldte boka i VG og kalte den ”en perle av en debutroman”. Han mente at bokas styrke først og fremst ligger i språket. Sjekk bare den poetiske tittelen... 

Debutanten Ida Løkås vant Schibstedts manuskonkurranse med denne boka og har fått mye positiv omtale.

Høstferie på "øde øy"

Noen liker store, tjukke, ordrike bøker og andre liker dem tynne og uten unødvendig prat. Mandø er for de sistnevnte. Den er innbydende tynn og lettlest, men under overflaten lurer en psykologisk gripende fortelling om natur og uskyld som går tapt.

Boka er skrevet av Kjersti Vik og er hennes debut-bok.

Den handler om en vennegjeng i 18-19-årsalderen som bestemmer seg for å tilbringe høstferien på den forblåste og gudsforlatte lille danske øya Mandø. Dit - og derifra - kommer man bare når tidevannet trekker seg tilbake så den smale, seks kilometer lange "låningsveien" stiger opp fra havet. Når det er flo sjø, ligger veien under vann og man kommer ingen vei før havet igjen trekker seg tilbake. Vi kommer tett inn på de sju vennene, som fordriver tida med å teste både sine egne, vennenes og naturens grenser. De treffer en av de innfødte, en gutt på deres egen alder, som har levd hele sitt liv på øya og som utfordrer dem ved å være helt annerledes. Maja, som føler seg som femte hjul på vogna i vennegjengen etter hvert som gutter og jenter finner hverandre, bestemmer seg for at Claus skal være hennes prosjekt denne høstferieuka.