Under verden

... er noe for seg selv - en pussig, men urovekkende roman som fascinerer fra første side.

Den er en jeg-fortelling om ei ung kvinne som flytter (eller flykter?) ut på bygda etter en skilsmisse. Sammen med hunden sin slår hun seg til i ei falleferdig hytte som hun har overtatt etter eks-mannen. Alt fortelles på en tilforlatelig, til tider nesten munter måte, men det merkes snart en ubestemmelig og ubehagelig undertone.

Det er mye å gjøre med å renovere og sette hytta i stand så man kan bo der, mye å ruske opp i, mye gammel skitt og gammelt rask hun må få fram i lyset og kvitte seg med. Det kravler og krafser i vegger, golv og tak og det er en ubestemmelig lukt som ikke slipper taket samme hvor mye hun vasker. Dessuten er det dette Dyret som lusker omkring i skogen som omgir hytta…

Sommeren går over i høst og vinter. Vi følger jeg-personens famlende, men likevel motvillige, forsøk på å bli en del av bygdesamfunnet, på den lokale puben på fredagskveldene og på søndagsmiddager hos familien på nabogården. Hele tiden er det noe som skurrer, noe som ikke blir helt riktig til tross for tilsynelatende velmente forsøk på sosialisering. Da hun røper for naboene at hun skriver, setter de henne på tanken å oppsøke Per Petterson, som bor i samme kommune. Hun blir mer og mer opptatt av den kjente forfatteren og innbiller seg til slutt at hun kjenner ham, selv om de knapt har snakket sammen.

Hun tar jobb på Cubus, men klarer ikke å lære seg navnet til de tre kollegene, slik at hver gang hun nevner dem, heter de noe annet enn sist. Hun virker ikke egentlig interessert i andre mennesker, har i alle fall vanskelig for å slå rot selv om det kanskje er det hun lengter aller mest etter. Gjennom hele boka snakker hun om at det er den dagen hun bestemmer seg for å bli værende. Men så er det ”den umulige sorgen, å komme hjem” … (s. [186])

Boka inneholder vakre naturskildringer fra skogen og landsbygda, morsomme miljøskildringer og språket er spenstig.

Høstferie på "øde øy"

Noen liker store, tjukke, ordrike bøker og andre liker dem tynne og uten unødvendig prat. Mandø er for de sistnevnte. Den er innbydende tynn og lettlest, men under overflaten lurer en psykologisk gripende fortelling om natur og uskyld som går tapt.

Boka er skrevet av Kjersti Vik og er hennes debut-bok.

Den handler om en vennegjeng i 18-19-årsalderen som bestemmer seg for å tilbringe høstferien på den forblåste og gudsforlatte lille danske øya Mandø. Dit - og derifra - kommer man bare når tidevannet trekker seg tilbake så den smale, seks kilometer lange "låningsveien" stiger opp fra havet. Når det er flo sjø, ligger veien under vann og man kommer ingen vei før havet igjen trekker seg tilbake. Vi kommer tett inn på de sju vennene, som fordriver tida med å teste både sine egne, vennenes og naturens grenser. De treffer en av de innfødte, en gutt på deres egen alder, som har levd hele sitt liv på øya og som utfordrer dem ved å være helt annerledes. Maja, som føler seg som femte hjul på vogna i vennegjengen etter hvert som gutter og jenter finner hverandre, bestemmer seg for at Claus skal være hennes prosjekt denne høstferieuka.

En terrorists oppvekst

Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug handler om en lykkelig liten gutt som vokser opp i en landsby et sted i Sør-Amerikas regnskoger og fordriver tida med å fange fargerike sommerfugler. Tragedier rammer landsbyen og familien til Mino, og han vokser opp og utvikler seg til en fryktet terrorist som utfører attentater og terroristiske handlinger over hele verden.

Denne boka ble kåret til "Tidenes beste norske bok" av en folkejury i 2007. På litteraturfestivalen i Lillehammer i slutten av mai ble det avslørt at boka skal filmatiseres med Nils Gaup som regissør.