Windwalker

 

Så kom vi da endelig til tredje og siste bok i Starlight & Shadows trilogien. Denne var opprinnelig ikke planlagt, men etter nøye overveielse valgte Cunningham å gjøre to bøker om til tre.

 

Dette er jeg veldig glad for av to grunner. For det første gav tredje boken oss et rikt innblikk i landet Rashemen og spesielt dens hekser. Hekser har fascinert meg siden jeg var liten, og det at de er menneskekvinner gav meg noe som bok to ikke gjorde – et forbilde. Dette forbildet heter Zofia, en gammel kvinne og Fyodors bestemor. Den andre grunnen er at jeg følte at bok to ikke var den egentlige avslutningen på serien. Gorlist var fortsatt en bit av puslespillet og andre vesener hadde en del uoppgjort med alveprinsessen. I bok tre knytes alle de løse trådene sammen, men åpner også opp for fremtidige eventyr.

 

Hovedpersonen er fortsatt Liriel, og sammen med Fyodor reiser hun fra den vestlige ytterkant av delkontinentet Faerûn til Rashemen, som er på den ytterst østlige. Gamle fiender dukker opp underveis, Liriel oppdager en dypere hensikt ved ferden sin og edderkoppgudinnen Lolth vever sin egen vev av intriger og forræderi. Windwalker amuletten er veilederen for svartalven og hennes ledsager, men legger også grunnlaget for alt det andre som skjer i fortellingen.

 

Rashemen har aspekter av både slavisk og norrønt samfunn. Berserkere er deres fremste krigere og heksene kan til dels minne om volvene jeg etterlyste i forrige bok. Av slaviske innslag er blant annet språkbruken og mytologien fremtredende. Både en domovoi og en rusalka dukker opp i løpet av fortellingen. Rashemen har også sin egen, unike mytologi i form av landånder ved navn telthor – et morsomt ord når man fornorsker det – og hamskiftende vesener kalt uthraki som lurer og spiser mennesker. I Rashemen er folket like mistenksomme ovenfor svartalver som i resten av Faerûn, så Liriel har mer enn nok utfordringer og hanskes med.

 

Heksene, lik Liriel, praktiserer også en kombinasjon av mystisk og guddommelig magi. Gudinnen deres er trefoldig – jomfru, mor og gammel kone – ikke ulikt gudinnen i heksereligionen Wicca. For heksene blir dette i tilfelle gudinnene Mielikki, Chauntea og Mystra – jaktgudinne, moder jord og gudinne for magi. De er ikke like fremtredende i boka som det Lolth er.

 

Windwalker er veldig sammensatt. I tillegg til gamle fiender dukker det også opp to nye venner som krever sine egne presentasjoner, og alle disse skjebnene flettes sammen for å drive handlingen fremover. Dette kan skape en del problemer for leseren, spesielt hvis vedkommende ikke kjenner til en del av figurene fra før av. Jeg var så heldig at jeg gjorde det, men for de som er nye til Forgotten Realms skjønnlitteraturen kan det fort bli forvirrende og kaotisk.

 

Min absolutte favoritt i hele boka er faktisk Zofia. Liriel har jeg fortsatt en forkjærlighet for, men som tidligere uttrykt ønsket jeg meg en menneskekvinne som forbilde. Det fikk jeg. Zofia er slu, lur, pragmatisk og en vis og klok leder. Som heks har hun magisk kraft – alltid et pluss – og hun ter seg med feminin autoritet og verdighet. I heksene får Liriel se en helt annen måte for kvinner å styre på, en som er basert på tillit og tålmodighet heller enn frykt og forræderi. Liriels tanker rundt Zofia blir også omtalt med stor respekt og ærbødighet da den gamle heksa minner henne om matriarkene hjemme i ren kompetanse. Satt i politisk kontekst er dette faktisk et enormt kompliment, og det igjen gjør meg enda mer begeistret for Zofia.

 

Jeg er hovedsakelig fornøyd med boka, men det er en ting som trakk kvaliteten nedover. Det dukket opp flere skrivefeil og inkonsekvent staving av enkelte personers navn underveis, som dessverre distraherte fra en ellers fantastisk fortelling. Dette er flaut for forlaget da det burde vært mer enn nok korrekturlesere til å ta fatt i disse tingene. Det er også et sted i boka hvor et av forfatterens egne notater angående et ord på svartalvisk dukker opp, og det distraherte faktisk nok til å bryte opp i leseropplevelsen. Slurvete.

 

Alt i alt vil jeg anbefale denne trilogien. Tingene jeg var plaget over trenger ikke nødvendigvis påvirke andre like sterkt, og det kan fint hende at det er andre ting ved historien som plager andre lesere mye mer. Det er ikke bøkene å begynne med hvis du er ny til Forgotten Realms, derimot, men for mer erfarne lesere passer de utmerket.

 

Nybegynnere, frykt ikke – Elaine og andre FR forfattere har skrevet andre bøker som er mye greiere å starte med. Kanskje dukker de opp på biblioteket en dag.

 

 

Skrevet av Ina Mulvik, praksisstudent ved skolebiblioteket

Tangled Webs

Neste bok i Starlight & Shadows serien er Tangled Webs. I første bok var Liriels rase standarden, med Fyodor som rosinen i pølsa. I denne boka er det stikk motsatt.

Liriel har forlatt sitt underjordiske hjem til fordel for en reise med Fyodor på jordens overflate. Med en amulett kalt Windwalker – funnet i første bok – har hun oppnådd noe andre svartalver tidligere ikke har klart, nemlig å ta med den mystiske magien sin og Lolths gudommelige magi opp under sol- og månelys. Nå ønsker hun å finne en mer permanent løsning, som tar paret til øya Ruathym. Fyodor, på sin side, trenger å frigjøres fra den magiske perversjonen av berserkerraseriet som gjør ham ute av stand til å skille mellom venn og fiende. Amuletten knytter dem sammen.

Ruathyms samfunn er løst basert på vikingenes samfunn. Veldig løst. Første forskjellen er at Tinget, som historisk sett var åpent for alle, har blitt begrenset til mannlige krigere. Kun stemmene til de mannlige krigerne blir hørt i Tinget, og det er kun menneskemenn som blir ansett som verdige krigere. Tinget i Skandinavia ble etter hvert begrenset, men kun etter kristningen, og Forgotten Realms er en polyteistisk verden uten idéer om arvesynd. Jeg forstår at dette var et forsøk fra forfatteren om å skape en kontrast til det samfunnet Liriel er vant til, men jeg klarer ikke helt å tilgi hennes bastardisering av min kulturelle bakgrunn, spesielt noe så hellig som Tinget. Kontrasten blir for ekstrem og usannsynlig.

Videre utviser forfatteren en stereotypisk amerikansk (les: forenklende og fordummende) forståelse av europeisk historie gjennom Fyodors beskrivelse av Ruathyms samfunn. Kvinnene er en homogen masse som ikke kan tenke selv og kvinner med egne meninger er ikke noe mennene på øya er vant med. Ruathyms kvinner bryr seg ikke med politikk, styring og krig og foretrekker å overlate sånt til mennene. Liriels bemerkning om «So they are fools, what of it?» treffer med utmerket presisjon og jeg føler meg veldig som Liriel mens jeg leser boka. Elaine kunne hatt godt av å lese seg opp om vikingtidens dronninger så vel som deres konger, men det kommer altfor godt fram i denne boka at det har hun ikke.

Taktikkene til Ruathyms krigere er også helt uvirkelige sammenlignet med realiteten i vikingtiden. Vikingene var fryktede krigere, men ikke fordi de på magisk vis var fysisk sterkere eller flinkere til å slåss enn andre krigere rundt den tiden. De var fryktet fordi de var forræderske, slu og ytterst uforutsigbare. De visste når det var best å slåss og når det var best å la være. Idéen om ære handlet ikke om å løpe fram med sverdet hevet og et kamphyl på leppene, hvor den sterkeste var vinneren – i Håvamål er denne slags dumdristighet latterliggjort. I Tangled Webs, derimot, blir krigerne presentert som nettopp denne typen, enfoldige og så fokuserte på en ting at de ikke kan se alle de andre truslene rundt dem. Et lite innblikk i kongesagaene viser noe helt annet – en type politikk som svartalvene faktisk hadde respektert, om enn uten å ville innrømme det.

Det aller siste ved Ruathyms «viking» samfunn er deres fobi for magi. Vikingene, ifølge legendene, var godt vant med det. Runer, volver, seidmenn og spådommer var ganske så vanlige. Volva, spesielt, var godt respektert, en kvinne som kombinerte trolldom med sjamanisme og spåredskaper. Denne fobien virker derfor også veldig usannsynlig. Hadde samfunnet lignet mer på Skandinavia under renessansen (som var noe Norge gikk glipp av) eller opplysningstiden, da hekseprosessene herjet som verst, hadde det kanskje gitt mer mening.

Sånn som folket er presentert i denne boka virker Ruathym mer som en parodi på vikingene enn basert på dem. Det er åpenbart at forfatteren ikke har gjort hjemmeleksa si.

Med det sagt så er det fortsatt aspekter ved boka som gjør den like bra som forgjengeren. Liriel skuffer aldri, og det Ruathenske tvillingparet Dagmar og Ygraine gir leseren to forfriskende og interessante kvinnefigurer i en ellers kjedelig, litterær demonstrasjon av menneskekvinner. Sjørøveren Hrolf og sjamanen Ulf utviser visdom som ellers ikke er å finne i Ruathenske menn. Selv Ibn, som er en intolerant alvehater, imponerer. Utviklingen av forholdet mellom Liriel og Fyodor er både morsom og hjerteskjærende å følge med på, spesielt når den styres mot Lolth og hennes jerngrep om alveprinsessen. Liriels indre reise blir like så viktig som hennes ytre, og måten de blir flettet sammen på i boka veier heldigvis opp for mye av manglene.

Skrevet av Ina Mulvik, praksisstudent ved skolebiblioteket

Daughter of the Drow

Daughter of the Drow er første bok i trilogien Starlight & Shadows om svartalvprinsessen Liriel Baenre. I boka møter vi en ung, fyrrig kvinne med sterk personlighet og et drømmende hjerte. Hun vokser opp uten mye engasjement fra faren, Gromph, bortsett fra når han kan bruke henne til egen vinning. Dette gir henne mye frihet, noe hun utnytter til det fulle så hun kan tilfredsstille sin egen lyst for eventyr og vennskap.

Magien i Forgotten Realms er delt opp mellom guddommelig og mer mystikk-orientert. Den mystiske magien er personlig og drevet fram av brukerens vilje, mens den guddommelige har sin opprinnelse i en gud eller gudinne. Svartalvene har flere guddommer, og den største blant disse er gudinnen Lolth.

I Menzoberranzan, Liriels underjordiske fødeby, domineres hele samfunnet av Lolth sin kirke. De øverste politikerne er alle yppersteprestinner, og kun kvinnelige svartalver kan bli medlemmer av presteskapet (eller prestinneskapet som det da burde hete siden det kvinnelige er standarden i dette samfunnet). Svartalvenes samfunn er basert på den femmefobiske idéen om at et matriarki ikke vil være noe annerledes enn et patriarki i utforming og praksis. Ironisk nok er det misandriske matriarkiet til Lolth da basert på maskuline idealer som konkurranse, stoisk holdning og den sterkestes rett. Samtidig inkluderer den de mørke sidene av femininitet, som sladder, intriger og attentater. Dette er noe både mannlige og kvinnelige svartalver deltar i, og med stor glede da det er sagt at Lolth favoriserer de som er best i dette «spillet». Kvinnene har en klar fordel.

Liriel er helt klart oppvokst på et kvinnelig svartalv-privilegium, og en prinsesses sådan. Hun er bortskjemt, egoistisk og arrogant, som oppførselen hennes viser i møtene med blant annet mennesket Fyodor og den mannlige svartalven Gorlist. Ulikt andre kvinnelige svartalver drømmer hun om eventyr og ekte vennskap, to ting hun ikke kan få i den undertrykkende og svikefulle atmosfæren i hjembyen sin. Hun er leken og nysgjerrig, kjapp i replikken og vittig nok til å slippe unna med det. De nådeløse spillereglene til svartalvene har hun fulgt hele livet, men hun griper smutthullene der hun finner dem.

Hun er heller ikke det eneste unntaket beskrevet i boka. Elaine skriver også om svartalver som følger andre guddommer, i dette tilfellet Vhaeraun og Eilistraee. Gorlist og hans far, Nisstyre, tilhengere av Vhaeraun, er like undertrykkende og svikefulle som andre svartalver, men de er betraktelig mer åpensindige i forhold til måten de forholder seg til andre raser på. Det vil si at de dreper dem ikke alltid etter å ha ranet dem.

Tilhengerne av Eilistraee er derimot et stort avvik fra det ordinære. De praktiserer åpensindighet og toleranse, oppfordrer til fred og beskytter forskjellige områder fra angrep. Svartalver som forlater underverdenen til fordel for et liv under måneskinn og nattemørke finner ofte et hjem blant dem.

Fyodor er rosinen i pølsa. For det første er han et menneske, og en mann sådan. Han kommer fra landet Rashemen, et land hvis kultur ligner på en sammenslåing av Russland og Skandinavia, men med hovedvekt på førstnevnte. Rashemen er styrt av hekser, kvinner som praktiserer både mystisk og guddommelig magi under en trefoldig gudinne. Folket i Rashemen er stolte av sitt opphav, hardtarbeidende, direkte og ærlige. Fyodor er intet unntak.

Elaines skildringer og skrivemåte er veldig fengende. Fra første side blir jeg dratt inn i en verden av magi, mystikk og spenning, og den gir ikke slipp før jeg legger fra meg boken (ytterst motvillig). Måten hun beskriver Liriel på er veldig troverdig. Jeg har lett for å se henne for meg i den situasjonen hun er. Altfor ofte, spesielt i fantasy, vil en forfatter heller skrive om en «perfekt» hovedfigur som aldri gjør noe galt, har skjønt alt som er feil rundt seg fra barnsbein av og dermed ikke har noe særlig behov for videreutvikling. Liriel, derimot, har dybde og demonstrerer utmerket hvordan et samfunn påvirker selv de som skiller seg ut og vil noe annet enn det verdenen rundt dem har å tilby.

Bøker av typen Daughter of the Drow er en sjeldenhet i fantasylitteratur. Det fantastiske blir mer troverdig i Elaines skildringer, mer virkelig. Hun får meg til å undres over alle de magiske tingene som skjer, samtidig som det er mer enn nok plass til personene i historien. Handlingen baserer seg på et enkelt, men treffsikkert konsept, og utvikler seg på en logisk måte. I Liriel får jeg ei heltinne jeg kan tro på men ikke forutsi handlingene til. Nærværet av en kvinnelig hovedperson i en ellers mannsdominert verden av hovedpersoner er veldig oppmuntrende. Nå mangler bare en menneskekvinne som jeg kan like og som er et forbilde til samme tid.

Skrevet av Ina Mulvik, praksisstudent ved skolebiblioteket

Liker du John Green, er dette ei bok for deg

Boka heter Vi var løgnere og er skrevet av den amerikanske forfatteren E. Lockhart.
Typisk amerikansk miljø, men det er av underordnet betydning. Det er mellommenneskelige relasjoner og verdier som står i fokus i denne thrilleraktige boka.

Det handler om vakre og rike mennesker i en storfamilie som tilbringer somrene på en privat øy. Det er fire ungdommer som har et tett vennskap. De kalles Løgnerne. Jeg-personen og fortelleren heter Cadence Sinclair Eastman og er nesten 18 år idet boka starter. Hun forteller om det som har skjedd på øya fra det året hun var femten og fram til den forferdelige ulykken som forårsaket hukommelsestapet og migrenen hennes.

Fasade er viktig for Sinclair-familien. Aldri vise svakhet. Cadences mor maner stadig datteren til å ta seg sammen, oppføre seg normalt, ikke lage opptrinn, løfte haka. Det spiller ingen rolle om familiene går i oppløsning innenfra med løgner, falskhet, skilsmisser, drikking, krangling og innbyrdes maktkamper. Ungdommene gjennomskuer selvfølgelig de voksnes stive smil og løgnaktige væremåte og deres åpenlyse forsøk på å innynde seg hos den rike bestefaren for å sikre seg mest mulig av arven som de har i sikte i ganske overskuelig framtid. Noen av dem prøver å sette spørsmålstegn ved families verdier og verdensanskuelse, men avfeies av de andre. Opprøret ulmer.

Spenningen i boka knytter seg til kjærlighetshistorien mellom Cadence og fetterens kamerat, som er med dem på øya hver sommer, og den gradvise avsløringen av hva som egentlig skjedde den fatale sommerdagen da alt raste sammen. Men hva er sant og hva er ikke? Det kan jeg ikke røpe, for det vil ødelegge leseropplevelsen.

Les den.
Og hvis noen spør hvordan den ender. Bare LYV. (Fra baksideteksten)

Min mor sier...

handler om å arbeide seg langsomt gjennom en kjærlighetssorg.
Boka er skrevet av den danske forfatteren Stine Pilgaard.
Den består av korte kapitler med dialoger og gjengir samtaler mellom hovedpersonen og hennes (tidligere) kjæreste, hennes mor, hennes far, hennes lege (som hun håper skal kunne hjelpe til i helbredelsen) og ikke minst hennes venninne Mulle, som angriper problemet med sin hang til systemer og diagrammer.
Gjennom samtalene i knapp, refererende stil blir vi også kjent med personene rundt hovedpersonen: Kjærlige foreldre, deres nye partnere, legen og spinndoktorvenninnen. Ofte snakker de forbi hverandre, og det oppstår underlige bilder og komiske situasjoner.
Hovedpersonen har vanskelig for å gi slipp på det som har vært, hun oppsøker kjæresten og prøver å finne ut hva som gikk galt. Smått om senn går det likevel rette veien.
Hovedpersonen mener at hun har en "usedvanlig hukommelse som hindrer meg i å komme videre i livet" (s. 20). Legen hennes forklarer da at den bevisste overføringen fra korttids- til langtidshukommelse skjer i et område i hjernen som heter hippocampus - det latinske ordet for sjøhest. Hun begynner å skrive ned minnene og overføre dem til langtidshukommelsen samtidig som hun fjerner seg fra de smertefulle nåtidsopplevelsene. Innimellom samtalene er det derfor tolv kapitler med "monologer fra en sjøhest", der hun langsomt kommer seg gjennom smerten og begynner å se framover.

Hva er det med Ove?

Ove er rett og slett notorisk utro.

Han er fastlege og genuint opptatt av pasientene sine, som han følger over mange år gjennom deres ulike livsfaser. Der er han stødig som en klippe.

Privat er han imidlertid så lettbevegelig og forelsket at han ikke kan la være å nedlegge den ene damen etter den andre. Likevel blir han aldri helt fornøyd. Han prøver så godt han kan og virker oppriktig glad i dem alle. Men ingen av forholdene varer. Gresset er stadig grønnere på den andre siden…

Hvorfor gidder jeg å lese videre om denne tilsynelatende ufordragelige fyren? Fordi forfatteren i løpet av boka faktisk klarer å  presentere ham som troverdig og sympatisk, rett og slett menneskelig. Ove greier bare ikke å finne roen i tilværelsen. Han forelsker seg dypt og inderlig gang på gang, men han må betale for sin svake karakterstyrke ved at han mister den nære kontakten med døtrene fra første ekteskap og seinere sønnen fra det andre.

Vi møter ham først som ung turnuskandidat idet han følger ei jente hjem. Hun vil imidlertid ikke at han blir med inn. Uproblematisk for Ove, som bare sykler videre til en annen kvinne han kjenner. Hun blir hans kone. Skuespillerinnen som han seinere bedrar henne med, er ikke lett å leve sammen med, til tross for at han så gjerne vil. Til slutt går også dette forholdet i stykker. Men Ove er allerede inne i et nytt.

Handlingen i boka strekker seg fra 1978 til 2010. Mot slutten av boka erkjenner han at livet hans slik han ønsket det, var sammen med den første kona. Siden har det bare vært rot. Som 61-åring er han gått over til kontaktannonser på nettet.

Forfatteren har sans for hverdagslivets detaljer og kontraster og vever, litt omstendelig, sammen portrettet av Ove, slik at han framstår som et levende menneske.

Trude Marstein har skrevet romanen Hjem til meg.

Thriller fra finlandssvensk småbymiljø

Lola oppned er skrevet av den finlandssvenske forfatteren Monika Fagerholm. Vi møter en mengde personer med innbyrdes tilknytning og forhold på kryss og tvers seg imellom.

En gjeng ungdommer som bor i den rike og fine bydelen Skitviken fester med og hos hverandre og farter ute om nettene.  En tenåringsjente som er død av spiseforstyrrelser, er begravet på kirkegården der barnearmeen Skjelettfuglene holder merkelige ritualer på graven hennes. En muskelsyk 19-åring er bundet til rullestolen i toppen av Møllen. Hun har en merkelig makt over disse barna. Hun tilbringer ellers tiden med å legge et puslespill med 20 000 brikker i håp om å finne fram til et bilde av en engel. Puslespillet har hun fått av sin stefar, som har begått selvmord i et varehus.

En annen ung jente har et kjærlighetsforhold til en mye eldre kommunepamp, som hun jevnlig treffer på stranden om natten for deretter å oppsøke hytta til politimannen "lille Berglund", der hun tuter som en ugle for at han skal slippe henne inn så hun kan overnatte. En filledukke som kalles Lola oppned, inneholder farlige hemmeligheter. En prest og en tidligere varehusdetektiv fører lange samtaler med 17 års mellomrom.

Den avgjørende hendelsen, som hele historien starter med, er funnet av tenåringen Flemming Petterson, myrdet i et sandtak etter en fest i en av villaene i Skitviken. Han blir funnet av 14 år gamle Jana Morton, som for alltid kommer til å preges av denne rystende opplevelsen.  Noe seinere blir den unge Anna Svanberg, utvekslingselev nettopp hjemkommet fra USA, også funnet død i et båthus. 

Jana Morton er den den første vi møter av bokas personer,17 år etter at de grusomme hendelsene som fant sted på nittitallet. Hun er på vei til en gjenforeningsmiddag hos en av de andre jentene fra den gang. Denne middagen skal komme til å oppklare hva som virkelig har skjedd - hvem som har vært hvor og når, med hvem, den skjebnesvangre natten da Flemming, og seinere Anna, ble myrdet.

Det er mange tråder å holde i og mye som skal nøstes sammen på 470 sider, men spenningen holder hele veien. Heldigvis er det en oversikt over personene og deres relasjoner fremst i boka og en innholdsfortegnelse bakerst. Anbefales.

Skandinavisk krim

I påsken leste jeg skandinavisk krim, blant annet Jenta med snø i håret av den svenske forfatteren Ninni Schulman og Håpefulle hjerte av danske Jakob Knudsen.

I Jenta med snø i håret er det ei tenåringsjente som forsvinner etter å ha løyet for foreldrene om hvor hun skulle i helga. Venninnen som hun sa hun skulle være sammen med, vet ingenting om hvor hun er. Journalist og alenemor Magdalena Hansson, nettopp hjemflyttet til Hagfors etter en opprivende skilsmisse, bistår det lokale politiet i etterforskningen med sin observasjonsevne og teft for mulige nyhetsoppslag til lokalavisen.

I Håpefulle hjerte blir det funnet to avhogde og vakumpakkede menneskehender på stranda i Skagen. Drapsetterforsker Kristian Swane må avbryte ferien sin for å ta seg av saken. Den viser seg å ha forbindelse med noe som skjedde i Bosnia under krigen der på 1990-tallet, og det er noen som har noe å hevne. Hendene tilhører et middelaldrende ektepar med tilknytning til en frimureraktig veldedighetsorganisasjon som ikke lar medmenneskelige hensyn hindre dem når det gjelder medlemmenes økonomiske interesser.

De to forfatterne skriver ganske forskjellig. Ninni Schulmann skildrer personer og miljø gjennom å fortelle ganske detaljert om hverdagslige ting, relasjoner mellom mennesker, om hva de tenker og hvordan de reagerer på hendelser og utsagn. Jakob Knudsen skriver mer rett fram og ikke så blomstrende, men likevel virker hans tekst og personskildringer mer klisjefylt.

I Schulmanns bøker mistenker man snart den ene, snart den andre og handlingen drives fram av stadig flere drypp med informasjon og opplysninger som man selv uvilkårlig prøver å sette sammen til et bilde. Dette skaper spenning. I Knudsens bok presenteres morderen, kalt Slakteren, i første kapittel og man skjønner relativt fort hvordan ting henger sammen. Forbrytelsene skildres mer rått og makabert. Jeg leser likevel videre fordi jeg blir nysgjerrig på hva som egentlig har skjedd i livet til Slakteren og hvordan disse opplevelsene har gjort han til en slik kaldblodig hevner.

Super påskekrim: Huset ved havet



Bildet er hentet fra
 www.cappelendamm.no

17 år gamle Nikolai er nyforelsket i sitt hjertes utkårede, Bea og ønsker å debutere seksuelt så snart som mulig. Han ser en sjanse når faren hans overtar et gammelt hus i et fiskevær nordpå. Perfekt for en romantisk ferie for to, siden faren hans er opptatt på jobben sin. Huset har tilhørt en enkefrue som omkom på tragisk vis da hun falt utfor en klippe i nærheten av huset.

Bea og Nicolai synes det hefter noe mystisk ved dette dødsfallet, og når de begynner å snakke med folk på butikken og andre steder, kommer det etter hvert fram at det har vært rare og uforklarlige hendelser der i fortida, og at dette preger både menneskene de møter og hele det lille samfunnet.

Begge er nysgjerrige og snartenkte, samtidig som de prøver å overgå hverandre i intellektuell kapasitet. De begynner å nøste i tråder for å prøve å finne ut mer om hva som skjedde og om den forrige huseieren virkelig kunne være så klønete at hun forårsaket sin egen død – all den tid hun har bodd i huset hele livet og kjente hver millimeter av terrenget som sin egen forklelomme.

Bea er for øvrig like lidenskapelig forelsket som Nicolai, men ingen av dem vil røpe det for den andre, så det blir en mengde viderverdigheter, avbrytelser og uforutsette ting som oppstår når det avgjørende øyeblikk nærmer seg.  Ikke lett å få utløp for kjærligheten. Men krimgåten nærmer seg i alle fall en oppklaring. Morsom og typisk lahlumsk «gammelmodig» i stilen, men alt annet enn stillestående!

God påske med god bok!

 

Komme seg videre

Transitt av Kathrine Nedrejord handler om overganger, fra ett land til et annet, fra en tilværelse til en annen. Jeg-personen flytter tilbake til Oslo etter å ha jobbet en tid som sekretær på et advokatkontor i Paris. Der har hun innledet et forhold til en kollega som er gift og som hun nettopp har oppdaget venter barn nummer to. Hun har innsett at han er ambivalent til deres forhold, så hun ønsker å komme bort og starte på nytt hjemme i Norge.

Vi får høre om utviklingen av det intense kjærlighetsforholdet i Paris, om forholdet til elskeren, om hvordan han besøker henne i Norge og hvordan hun stadig blir mer og mer klar over at dette ikke er noe å satse på. Hun må skape seg et eget hjem.
I Oslo tar hun jobb i en bar og prøver gradvis å få til et mer avklaret forhold sin egen familie - mor og søster. Hun har alltid følt seg underlegen overfor den flinke, veltilpassede og favoriserte søsteren, men er likevel svært knyttet til henne.

Mot slutten av boka tar handlingen en vending som gjør at forholdet mellom søstrene forrykkes og forandres, og vi skjønner at jeg-personen kommer til å lykkes i å falle til ro og legge transitt-tilstanden bak seg. Hun framstår som mer hel og balansert. Forholdet til moren og tankene om barndommen endres også.

Det er en stillferdig flyt i boka som gjør den behagelig å lese uten at den blir kjedelig.

Kreftbok som ikke suger!

Faen ta skjebnen er utrolig nok ikke en trist bok, selv om hovedpersonen lider av uhelbredelig kreft. Det betyr likevel ikke at man ikke blir berørt av boka.

Det handler om 17-åringene Hazel og Augustus, som møtes i støttegruppa for ungdom med kreft. De liker hverandre umiddelbart, og etter hvert blir de også forelsket i hverandre. De er et sjeldent par.  Den ene kjører bil som ei kråke siden det er vanskelig å kløtsje med et kunstig bein. Den andre har slange i nesa og triller rundt på en oksygentank. Ingen av dem er imidlertid skåret for tungebåndet, og det er underholdende å følge samtalene deres.

Gjennom hverdagslige betraktninger og fortellinger fra Hazels liv, om forholdet til foreldrene, til venner og støttegruppa, får vi et innblikk i hvordan det føles å leve som ei dødsdømt og på alle måter annerledes jente. Det er beskrivelser av sykehusopphold og kreftkurer, medisiner og maskiner som skal hjelpe henne å puste. Hazels liv ligner ikke på livet til andre ungdommer på hennes alder.

Likevel er det kjærlighetshistorien som er hovedtema i boka og som løfter stemningen og setter fokus på de viktige tingene i livet.

Hazel er svært opptatt av boka En keiserlig smerte av den nederlandske forfatteren Peter van Houten. Den handler om ei jente som dør av blodkreft, men er ikke den typen kreftbok som suger, ifølge Hazel. Hun har lenge prøvd å komme i kontakt med forfatteren fordi hun ikke er fornøyd med bokas slutt, men han bor i Nederland og er ikke å få tak i. Hun får Augustus til å lese den, og han blir begeistret og besatt av tanken på å få til et møte mellom Hazel og forfatteren. Men kan de to kreftsyke ungdommene klare en strabasiøs reise fra USA til Nederland og hjem igjen, og vil legene anbefale det?

Boka er skrevet av den amerikanske forfatteren John Green. Den anbefales i alle fall på det sterkeste!

I skyggen av dominerende foreldre

I romanen I skyggen av store trær av Kristine Storli Henningsen møter vi to unge voksne hovedpersoner, som føler at livet er i ferd med å gå fra dem.

Regine ser at folk rundt henne etablerer seg med barn og hus og hjem. Hun konstaterer at hun får mindre og mindre til felles med sine gamle venninner, der hun pusler omkring som blomsterdekoratør i en nedleggingstruet blomsterbutikk og venter på at Den Rette skal dukke opp. Nå er hun til alt overmål blitt gravid med sin eldre, gifte elsker, som hun egentlig innser at aldri hadde tenkt å forlate sin kone for Regines skyld. Hun er 34 og ”allerede på overtid” (s.14). Elskeren forlanger at hun skal ta abort, men Regine er ikke så sikker på det.

Karl Henrik er også i 30-årene og jobber i et lite produksjonsselskap som produserer en populær TV-serie, der han skriver alle dialogene mens kollegaen tar æren for suksessen og reiser rundt på møter hos TV-selskapene og mingler med kundene. Karl Henrik har i alle år bodd sammen med sin mor, en svært krevende og dominerende kvinne, som gjør sitt beste for å manipulere sønnen dit hun vil ha ham.

Ved en tilfeldighet møtes disse to på sykehuset, der Karl Henrik besøker moren, som er døende av kreft, og Regine har vært til ultralyd og fått kniven på strupen mht å bestemme seg for om hun skal beholde barnet.

Boka er full av pussige episoder, originale replikker og uventede omskiftinger. Det er en romantisk og morsom feel-good-roman med et underliggende alvor. Skildringen av hvordan hovedpersonene nærmer seg hverandre med forsiktighet, nysgjerrighet og sterk skepsis, er underholdende og sår. Begge har mye å tape, samtidig som den biologiske klokka tikker ubønnhørlig og tilsier at her må det snart handles før det plutselig er for seint.

Men er det mulig at det kan bli full klaff mellom en sjenert blomsterdekoratør som ikke har innfridd sin mors forventninger om studier og karriere og en tøffelhelt av en mammadalt, som bare har språket og replikkunsten sin å hjelpe seg med?

Dette er forfatterens debutroman.

Den tredje søsteren

Nadia skulle vært død.
Hennes søstre Samira og Nazma blir brutalt myrdet, men Nadia klarer å gjemme seg.

Hvem står bak drapene?
Hvorfor ble søstrene drept?
Hva skal skje med Nadia?

Opprullingen av saken tar oss med til lukkede miljøer i Oslo og bortgjemte landsbyer i Pakistan:

Journalisten Mikkel - kollega og venn av Nazma - blir mannen som skal finne løsningen på gåten.

Den tredje søsteren handler om æresdrap, tvangseksteskap og familietradisjoner i en pakistansk familie bosatt i Oslo.

Boka er skrevet av Terje Bjøranger, jurist med erfaring fra politiet og UDI. Den er både spennende og lærerik. Anbefales!

Kjærlighet på UDIs nåde

Romanen Du kan sove her er skrevet av Heidi Marie Kriznik.

Anja jobber på et flyktningmottak og blir kjent med Said, som bor ulovlig i Norge. De blir oppriktig forelsket i hverandre og innleder et forhold. Han frir til henne – for å unngå utkastelse? - og de gifter seg i hans hjemland Marokko, før de bosetter seg i Oslo. Anja er klar over kulturforskjellene og de konfliktene det kan medføre, men kjærligheten er også en drivende kraft. Etter en tid blir forholdet likevel problematisk, og de flytter fra hverandre, men uten å skilles.

Når boka starter ligger Anjas far for døden. Said kommer og sitter sammen med henne på sykehuset og støtter henne i forbindelse med farens død og bisettelse. På dette tidspunktet er det bare noen få måneder igjen til de har vært gift så lenge at Said kan få oppholdstillatelse. Anja er ikke klar for å gjenoppta ekteskapet. Hun er i sorg og kommer i skade for å røpe for politiet, som kommer på bostedskontroll, at hun og Said ikke bor sammen lenger.

Framstillingen av Anja og Said og deres forhold er nyansert. Noen av konfliktene og problemene er sånne som kan oppstå i alle ekteskap. Boka tar ikke stilling til riktig og galt. Det er riktignok et proforma ekteskap. Hvis det ikke var for dette med oppholdstillatelse, ville de kanskje valgt å være samboere. Men de er også oppriktig glad i hverandre. Said kan ikke få jobb uten oppholdstillatelse, så han må jobbe svart for å tjene penger. De bor trangt og kummerlig fordi de ikke har råd til noe bedre. Under sånne betingelser er det ikke nødvendigvis lett å leve sammen, selv om man har samme etniske opprinnelse.

Beskrivelsen av et samfunnssystem som ikke tar hensyn til eller respekterer enkeltmennesket skinner likevel gjennom, særlig tydelig i beskrivelsen av Anjas forsøk på å få kontakt med UDI for å høre hvordan det går med saken om Saids oppholdstillatelse.

Du kan sove her er en roman om et forhold som kanskje er umulig, som i alle fall krever mye av de involverte.

Hvordan det går? Les!

Forbudt kjærlighet

Din vakre jævel starter med et ran og ender med …. Oops, det kan ikke røpes da det ville ødelegge leseropplevelsen.

I alle fall handler det om 15 (snart 16) år gamle Robin og 25 år gamle Hedvig. Robin bor med sin alenemor og to yngre søstre, Hedvig bor alene og planlegger bryllup med sin snille og belevne kjæreste Gustav.

Annethvert kapittel fortelles av Robin og annethvert kapittel av Hedvig. Dermed får vi delta i begges opplevelse av det overraskende, sjokkerende og katastrofale som hender. Det veksler mellom humor og dypt alvor. Det finnes ikke løsning på situasjonen de er kommer opp i, eller gjør det…?

Boka er skrevet av Arne Svingen og Helene Uri, begge erfarne forfattere med bøker både for ungdom og voksne.

Dette kan bokstavlig talt bli en skikkelig lystleseropplevelse...

Fittekvote?

Fittekvote av Axel Hellstenius og Morten Skårdal er ei interessant og spennende bok fra et til nå ganske lukket miljø, nemlig det norske forsvaret. Den handler om ei 20 år gammel jente som verver seg til det norske forsvaret og begynner på befalsskole.

Det handler om å ta valg og om å stå for de valgene man har tatt, selv om det blir ubehagelig. Fittekvote handler også om å bli voksen og om å finne seg selv.

Victoria er en ganske alminnelig jente som lever et behagelig, men kjedelig liv. Hun jobber i morens frisørsalong, har kjæreste og henger sammen med vennene sine, som vanlige ungdommer. Når kjæresten søker seg til befalsskolen, slenger også Victoria i all hemmelighet inn en søknad - for å få være sammen med kjæresten. Han blir mildt sagt forbanna når han oppdager det, men Victoria trosser ham, klarer mot alle odds opptaksprøvene og blir tatt inn som rekrutt.

En tidligere fenrik har bidratt i forbindelse med utgivelsen av boka og sørget for at den gir et ganske realistisk bilde av hva det innebærer å ta militær utdanning i Det norske forsvar.

Foto: Kim Henning Bjorheim/Forsvaret

Den ene forfatteren, Skårdal, er selv yrkesbefal, men boka framstår ikke som noen uforbeholden reklame for forsvaret. Rekruttene settes på beinharde prøvelser, fysisk og psykisk. Befalet er strenge, og spesielt er det en kvinnelig fenrik som er ekstra ute etter jentene. Det er ikke lett å være eneste jente på laget blant gutter som mener at den eneste grunnen til at hun er der, er at hun er kjønnskvotert - tatt opp på ”fittekvote”. Kvinnelig fenrik gjør ikke saken bedre, snarere tvert imot.

Befalselev 2010 Bakke får et enda mer anstrengt forhold til moren sin. Moren mener at Victoria ikke passer i militæret og heller burde holde seg til frisørjobben.

Hun sliter også med et uavklart forhold til faren sin, som ikke bor sammen med dem. Hun har med seg hendelser fra barndommen som plager henne og gir henne mareritt om natta, men som moren har nektet å snakke om.

Boka ble opprinnelig laget som filmmanus. Forfatterne ville lage film, men fikk avslag på søknad om støtte til det. Dermed ble det bok i stedet.

Det fine som flyter forbi

Historien er egentlig på mange måter trist. Men den er fortalt på en vakker måte, og miljøet og personene framstår som ekte. Det er også mange glimt av medmenneskelighet og varme.

Det handler om oppvekst under vanskelige kår i våre dagers London. Hovedpersonen er 14 år gamle Jamie, som bor i slumområdet Little Venice, på feil side av elva. Han bor sammen med moren og hennes stadig skiftende kjærester, som flytter inn og ut. Det er en del vold i hjemmet – ikke alle kjærestene er helt gode. Men forholdet mellom Jamie og mora er varmt og nært, og de har sterk omsorg for hverandre. Jamie er glad i å tegne og har alltid skisseblokk med seg når han er ute. Ellers henger han med kompisene og tenker at lite og ingenting skjer i nabolaget der han bor.

Da dukker den litt tuslete naboen Mr. Allen med ”pedobrillene” opp, ”[…] en litt halvgammel fyr som ingen kjenner, men som alle baksnakker” (s.6) Kompisene mobber Mr. Allen, men Jamie tar sjansen på å bli kjent med han, og det viser seg at han driver med fotografering og har sans for kunst og detaljene i omgivelsene, akkurat som Jamie. Men er det ikke noe som tyder på at det hefter noe suspekt ved Mr. Allen, i og med pedo-ryktene og fotograferingen...? Fin beskrivelse av hvordan ondsinnede rykter kan ødelegge for folk.

Jamie blir også kjent med den 19 år gamle Ariel, som bor i kjellerleiligheten. Han lyver på alderen og opplever en romanse med henne.

Ellers hører vi om gjenger, festing og slåssing, småkriminalitet og vold. Heldigvis viser Jamie selv modenhet og personlig styrke og tar et voksent valg mot slutten av boka. Dermed framstår han som en helstøpt person, som det er håp for - til tross for den triste tilværelsen han sliter med i oppveksten.

Tom Egeland anmeldte boka i VG og kalte den ”en perle av en debutroman”. Han mente at bokas styrke først og fremst ligger i språket. Sjekk bare den poetiske tittelen... 

Debutanten Ida Løkås vant Schibstedts manuskonkurranse med denne boka og har fått mye positiv omtale.

Bollywood i bokform

I Noman Mubashirs roman Oslostaner blir vi kjent med de unge mennene Momi og Rumi, født i Norge av foreldre som innvandret fra Pakistan på 70-tallet. Bestekompisene handler i London og bor i designerleiligheter i Nydalen. Sammen driver de det populære utestedet Cashual & Curry i Oslo. Hit kommer kjendiser, advokater, vellykkede forretningsmenn og elegante desijenter for å danse, se og bli sett.

Rumi forelsker seg hodestups i den vakre, hijab-kledte Rubina Aftab, som han får øye på ved en tilfeldighet. Hun forhekser Rumi og stjeler hjertet hans. Dessverre har hun tilknytning til den fundamentalistiske organisasjonen «Muslim by Nature», en gruppering som ikke går av veien for å bruke vold og terror i sin kamp mot den vestlige dekadansen. Nå starter dramatikken for alvor, da Momi og hans stilige tomboy-aktige kone Sania må sette alle krefter inn for å redde Rumi fra uføret han er på vei inn i.

Boka er full av svulstige utrykk og metaforer, og man ser levende for seg miljøene som forfatteren forteller om. Samtidig setter han fingeren på en del sentrale problemstillinger i skjæringspunktet mellom religiøsitet og sekularisme. Det handler om noe mer enn Rumis hjerte og smerte. Undertittelen, En bollywoodroman, er ganske betegnenede, både når det gjelder miljøskildring, språklig svulstighet og handling.

Hestekrefter

Har du et nostalgisk forhold til bensinstasjoner? Irriterer du deg over at alt i våre dager handler om pølser, melk og brød og video i stedet for motorolje, bensin og forgassere? Da er dette boka for deg: Hestekrefter av Lars Mytting. Den er en kritisk kommentar til vårt samfunn der altfor mye dreier seg om design og "konsepter". I tillegg er det en gripende kjærlighetshistorie mellom hovedpersonen og hun som riksveien tok... Anbefales!

Høstferie på "øde øy"

Noen liker store, tjukke, ordrike bøker og andre liker dem tynne og uten unødvendig prat. Mandø er for de sistnevnte. Den er innbydende tynn og lettlest, men under overflaten lurer en psykologisk gripende fortelling om natur og uskyld som går tapt.

Boka er skrevet av Kjersti Vik og er hennes debut-bok.

Den handler om en vennegjeng i 18-19-årsalderen som bestemmer seg for å tilbringe høstferien på den forblåste og gudsforlatte lille danske øya Mandø. Dit - og derifra - kommer man bare når tidevannet trekker seg tilbake så den smale, seks kilometer lange "låningsveien" stiger opp fra havet. Når det er flo sjø, ligger veien under vann og man kommer ingen vei før havet igjen trekker seg tilbake. Vi kommer tett inn på de sju vennene, som fordriver tida med å teste både sine egne, vennenes og naturens grenser. De treffer en av de innfødte, en gutt på deres egen alder, som har levd hele sitt liv på øya og som utfordrer dem ved å være helt annerledes. Maja, som føler seg som femte hjul på vogna i vennegjengen etter hvert som gutter og jenter finner hverandre, bestemmer seg for at Claus skal være hennes prosjekt denne høstferieuka.