Thriller fra finlandssvensk småbymiljø

Lola oppned er skrevet av den finlandssvenske forfatteren Monika Fagerholm. Vi møter en mengde personer med innbyrdes tilknytning og forhold på kryss og tvers seg imellom.

En gjeng ungdommer som bor i den rike og fine bydelen Skitviken fester med og hos hverandre og farter ute om nettene.  En tenåringsjente som er død av spiseforstyrrelser, er begravet på kirkegården der barnearmeen Skjelettfuglene holder merkelige ritualer på graven hennes. En muskelsyk 19-åring er bundet til rullestolen i toppen av Møllen. Hun har en merkelig makt over disse barna. Hun tilbringer ellers tiden med å legge et puslespill med 20 000 brikker i håp om å finne fram til et bilde av en engel. Puslespillet har hun fått av sin stefar, som har begått selvmord i et varehus.

En annen ung jente har et kjærlighetsforhold til en mye eldre kommunepamp, som hun jevnlig treffer på stranden om natten for deretter å oppsøke hytta til politimannen "lille Berglund", der hun tuter som en ugle for at han skal slippe henne inn så hun kan overnatte. En filledukke som kalles Lola oppned, inneholder farlige hemmeligheter. En prest og en tidligere varehusdetektiv fører lange samtaler med 17 års mellomrom.

Den avgjørende hendelsen, som hele historien starter med, er funnet av tenåringen Flemming Petterson, myrdet i et sandtak etter en fest i en av villaene i Skitviken. Han blir funnet av 14 år gamle Jana Morton, som for alltid kommer til å preges av denne rystende opplevelsen.  Noe seinere blir den unge Anna Svanberg, utvekslingselev nettopp hjemkommet fra USA, også funnet død i et båthus. 

Jana Morton er den den første vi møter av bokas personer,17 år etter at de grusomme hendelsene som fant sted på nittitallet. Hun er på vei til en gjenforeningsmiddag hos en av de andre jentene fra den gang. Denne middagen skal komme til å oppklare hva som virkelig har skjedd - hvem som har vært hvor og når, med hvem, den skjebnesvangre natten da Flemming, og seinere Anna, ble myrdet.

Det er mange tråder å holde i og mye som skal nøstes sammen på 470 sider, men spenningen holder hele veien. Heldigvis er det en oversikt over personene og deres relasjoner fremst i boka og en innholdsfortegnelse bakerst. Anbefales.

Shimmy shimmy like jelly on a plate

Dinglen & Ramona av Cathrine Evelid er underholdende, men urovekkende.  Den er en detaljert og skittenrealistisk beskrivelse av hverdagsliv på landsbygda på sør-vestlandet på 70-og 80-tallet da romanens hovedperson, Ramona vokser opp. Men den er mye mer.

Ramonas oppvekst er traurig både materielt og følelsesmessig, men hun har et nært forhold til farmora, Kiss, som farger håret beksvart og sminker seg som ei gatejente. Kiss tilbragte ungdommen og deler av voksenlivet i USA før hun ble forlatt av mannen og kommer hjem til Norge med de to sønnene, som er faren og onkelen til Ramona.

Romanen hopper fram og tilbake i tid. Vi blir kjent med et bygdesamfunn der nabosladder og trangsynthet møter ønsket om og viljen til å få noe mer ut av livet.  Amerikansk kitsch-kultur har en bred plass og Ramona er flink til å bortforklare og drømme seg bort. Hun danser Shimmy- Shimmy på kjøkkengolvet og rister ubehaget av seg.

Drømmene førte til at Ramona forlot bygda som 16-åring, tok jobb på cruisebåt (eller er det bare ferga mellom Stavanger og Newcastle det er snakk om?), ble gift med den engang så staselige «Kapteinen», som stadig bedro henne og som nå er gammel og syk, der han tøfler rundt i morgenkåpa og tar karbad i det uendelige.

Boka starter med at Ramona returnerer til hjembygda fordi faren hennes er død. Broren har ikke varslet henne i tide til at hun rakk begravelsen. Hun møter de to brødrene sine, Roar og Dinglen (døpt Tommy), som er utviklingshemmet og bor hos Roar og kona Une. Moren deres er død tidligere, og nå ønsker Ramona å rydde opp og selge huset, få ordnet inskripsjonen på gravsteinen og reise tilbake til livet sitt i byen. Men det går tregt og hun holdes tilbake av fortida og det uavklarte forholdet til familien, både de døde og de levende.

Det blir raskt klart for Ramona at Dinglen har opplevd mer enn han kan gi uttrykk for med sin manglende språklige evne. Dinglens skjebne er trist, og det viser seg at han har opplevd fornedrende og vonde ting. Han har det nok ikke egentlig så godt hos Roar og Une. 

Jeg er ikke redd for mørket

Boka åpner med et notat fra en veiledningssamtale hos PPT.  En mor har henvendt seg fordi datteren har vist tegn til mørkeredsel og udefinerbar engstelse og uro. Terapeutens vurdering er at det ikke er noe unormalt, og vedtaket går ut på at det ikke behøves noen videre oppfølging. Nederst på arket har terapeuten likevel notert med håndskrift: «Dårlig magefølelse». Denne opptakten gir en følelse av at noe ikke stemmer, at noe ubehagelig skal komme til å skje.

Vi møter deretter Signe, 14 år, på vei hjem fra spilletime. Utenfor skolebygningen, i mørket, står en mann og venter. Hun har sett han før. Hun lurer på om hun skal vente på noen før hun begir seg ut, men hun er vel ikke redd for mørket? Mor skulle egentlig kommet og møtt henne, men hun er vel blitt forhindret på jobben eller noe…

Foreldrene til Signe, Cecilie og Erlend, er skilt. De har likevel valgt å bli boende i hver sin leilighet i samme hus for liksom å la Signe slippe å vokse opp i en splittet familie.  Både Erlend og Cecilie har vonde barndomsminner etter å ha opplevd konflikter mellom foreldrene sine, og hensikten er å skåne Signe for dette.  Derfor later de som om alt er i orden og en kontrollert og fredelig sameksistens er helt naturlig, selv om begge er i ferd med å etablere seg med nye partnere og barn. Det er bare det at de egentlig aldri har brutt ordentlig med hverandre. Det er liksom noe uforløst som kverner rundt i samme spor, og ingen kommer videre.

Komposisjonen er springende, og synsvinkelen skifter mellom Erlend, Cecilie og Signe. Handlingen foregår over en periode på ca 25 år. Kapitlene er datert, så vi skjønner hvor vi er i forløpet. Gradvis avdekkes fortid, hendelser og hemmeligheter, og brikker faller på plass. Spenningen opprettholdes gjennom hele boka.

Denne boka minner om Karin Fossums Natt til fjerde november, som utkom for 10 år siden. Her er det også forholdet mellom foreldrene til den forsvunne jenta som står i fokus, og romanen dreier seg om hvordan de voksnes håndtering av egne liv kan ødelegge barnas muligheter til utvikling.

"Det kommer en hul klang når jeg slår på deg, løytnant Størmer"

Det første man legger merke til ved Lars Myttings første bok etter Hestekrefter, er bilmerket på forsiden. Det er logoen til en Thunderbird. Vårofferet handler bl.a. om biler, skytevåpen og jakt - og bittelitt om bensinstasjoner - men mest om  livets alvorlige sider.

«Aksel Størmer kjørte sakte over demningen da et stykke av rekkverket brøt seg løs. Det tok form i lyskjeglen fra frontrutene, fikk armer og hode og ble til en sped guttunge med tuggete hår. Foret i boblejakka tøt ut fra sømmene; ryggen som vendte mot det hustrige vinddraget sto hvit av snø.» (s.9)

Her er vi allerede presentert for de to hovedpersonene. Guttungen viser seg å være den skakkjørt jentungen Joanna uten h, som har opplevd grov omsorgssvikt. Aksel Størmer er løytnant og skulle ha vært i Afghanistan, men er i stedet på vei til Messingdalen for å lede avviklingen av stedets gamle militærleir. Hva han har opplevd som har ført til denne degraderingen, får vi vite litt om etter hvert.

Boka er en usminket, men varm skildring av bygda og dens mørke krefter, og bygdefolket kommer tettere inn på Aksel enn han liker. Han er på flukt fra flere ubehagelige ting i livet sitt. Det kreves noe av ham som han ikke synes at han er i stand til å gi. Han plages av det oberstløytnanten sa til ham da han fortalte at en annen skulle overta Aksels tropp og reise til Afghanistan: ”Det kommer en hul klang når jeg slår på deg, løytnant Størmer”.