I påsken leste jeg skandinavisk krim, blant annet Jenta med
snø i håret av den svenske forfatteren Ninni Schulman og Håpefulle hjerte av
danske Jakob Knudsen.
I Jenta med snø i håret er det ei tenåringsjente som forsvinner
etter å ha løyet for foreldrene om hvor hun skulle i helga. Venninnen som hun
sa hun skulle være sammen med, vet ingenting om hvor hun er. Journalist og
alenemor Magdalena Hansson, nettopp hjemflyttet til Hagfors etter en opprivende
skilsmisse, bistår det lokale politiet i etterforskningen med sin
observasjonsevne og teft for mulige nyhetsoppslag til lokalavisen.
I Håpefulle hjerte blir det funnet to avhogde og vakumpakkede menneskehender på stranda i Skagen. Drapsetterforsker Kristian Swane må avbryte ferien sin for å ta seg av saken. Den viser seg å ha forbindelse med noe som skjedde i Bosnia under krigen der på 1990-tallet, og det er noen som har noe å hevne. Hendene tilhører et middelaldrende ektepar med tilknytning til en frimureraktig veldedighetsorganisasjon som ikke lar medmenneskelige hensyn hindre dem når det gjelder medlemmenes økonomiske interesser.
I Håpefulle hjerte blir det funnet to avhogde og vakumpakkede menneskehender på stranda i Skagen. Drapsetterforsker Kristian Swane må avbryte ferien sin for å ta seg av saken. Den viser seg å ha forbindelse med noe som skjedde i Bosnia under krigen der på 1990-tallet, og det er noen som har noe å hevne. Hendene tilhører et middelaldrende ektepar med tilknytning til en frimureraktig veldedighetsorganisasjon som ikke lar medmenneskelige hensyn hindre dem når det gjelder medlemmenes økonomiske interesser.
De to forfatterne skriver ganske forskjellig. Ninni
Schulmann skildrer personer og miljø gjennom å fortelle ganske detaljert om
hverdagslige ting, relasjoner mellom mennesker, om hva de tenker og hvordan de
reagerer på hendelser og utsagn. Jakob Knudsen skriver mer rett fram og ikke så
blomstrende, men likevel virker hans tekst og personskildringer mer klisjefylt.
I Schulmanns bøker mistenker man snart den ene, snart den
andre og handlingen drives fram av stadig flere drypp med informasjon og opplysninger
som man selv uvilkårlig prøver å sette sammen til et bilde. Dette skaper
spenning. I Knudsens bok presenteres morderen, kalt Slakteren, i første
kapittel og man skjønner relativt fort hvordan ting henger sammen. Forbrytelsene
skildres mer rått og makabert. Jeg leser likevel videre fordi jeg blir nysgjerrig på hva som
egentlig har skjedd i livet til Slakteren og hvordan disse opplevelsene har gjort han til en slik
kaldblodig hevner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar