Windwalker

 

Så kom vi da endelig til tredje og siste bok i Starlight & Shadows trilogien. Denne var opprinnelig ikke planlagt, men etter nøye overveielse valgte Cunningham å gjøre to bøker om til tre.

 

Dette er jeg veldig glad for av to grunner. For det første gav tredje boken oss et rikt innblikk i landet Rashemen og spesielt dens hekser. Hekser har fascinert meg siden jeg var liten, og det at de er menneskekvinner gav meg noe som bok to ikke gjorde – et forbilde. Dette forbildet heter Zofia, en gammel kvinne og Fyodors bestemor. Den andre grunnen er at jeg følte at bok to ikke var den egentlige avslutningen på serien. Gorlist var fortsatt en bit av puslespillet og andre vesener hadde en del uoppgjort med alveprinsessen. I bok tre knytes alle de løse trådene sammen, men åpner også opp for fremtidige eventyr.

 

Hovedpersonen er fortsatt Liriel, og sammen med Fyodor reiser hun fra den vestlige ytterkant av delkontinentet Faerûn til Rashemen, som er på den ytterst østlige. Gamle fiender dukker opp underveis, Liriel oppdager en dypere hensikt ved ferden sin og edderkoppgudinnen Lolth vever sin egen vev av intriger og forræderi. Windwalker amuletten er veilederen for svartalven og hennes ledsager, men legger også grunnlaget for alt det andre som skjer i fortellingen.

 

Rashemen har aspekter av både slavisk og norrønt samfunn. Berserkere er deres fremste krigere og heksene kan til dels minne om volvene jeg etterlyste i forrige bok. Av slaviske innslag er blant annet språkbruken og mytologien fremtredende. Både en domovoi og en rusalka dukker opp i løpet av fortellingen. Rashemen har også sin egen, unike mytologi i form av landånder ved navn telthor – et morsomt ord når man fornorsker det – og hamskiftende vesener kalt uthraki som lurer og spiser mennesker. I Rashemen er folket like mistenksomme ovenfor svartalver som i resten av Faerûn, så Liriel har mer enn nok utfordringer og hanskes med.

 

Heksene, lik Liriel, praktiserer også en kombinasjon av mystisk og guddommelig magi. Gudinnen deres er trefoldig – jomfru, mor og gammel kone – ikke ulikt gudinnen i heksereligionen Wicca. For heksene blir dette i tilfelle gudinnene Mielikki, Chauntea og Mystra – jaktgudinne, moder jord og gudinne for magi. De er ikke like fremtredende i boka som det Lolth er.

 

Windwalker er veldig sammensatt. I tillegg til gamle fiender dukker det også opp to nye venner som krever sine egne presentasjoner, og alle disse skjebnene flettes sammen for å drive handlingen fremover. Dette kan skape en del problemer for leseren, spesielt hvis vedkommende ikke kjenner til en del av figurene fra før av. Jeg var så heldig at jeg gjorde det, men for de som er nye til Forgotten Realms skjønnlitteraturen kan det fort bli forvirrende og kaotisk.

 

Min absolutte favoritt i hele boka er faktisk Zofia. Liriel har jeg fortsatt en forkjærlighet for, men som tidligere uttrykt ønsket jeg meg en menneskekvinne som forbilde. Det fikk jeg. Zofia er slu, lur, pragmatisk og en vis og klok leder. Som heks har hun magisk kraft – alltid et pluss – og hun ter seg med feminin autoritet og verdighet. I heksene får Liriel se en helt annen måte for kvinner å styre på, en som er basert på tillit og tålmodighet heller enn frykt og forræderi. Liriels tanker rundt Zofia blir også omtalt med stor respekt og ærbødighet da den gamle heksa minner henne om matriarkene hjemme i ren kompetanse. Satt i politisk kontekst er dette faktisk et enormt kompliment, og det igjen gjør meg enda mer begeistret for Zofia.

 

Jeg er hovedsakelig fornøyd med boka, men det er en ting som trakk kvaliteten nedover. Det dukket opp flere skrivefeil og inkonsekvent staving av enkelte personers navn underveis, som dessverre distraherte fra en ellers fantastisk fortelling. Dette er flaut for forlaget da det burde vært mer enn nok korrekturlesere til å ta fatt i disse tingene. Det er også et sted i boka hvor et av forfatterens egne notater angående et ord på svartalvisk dukker opp, og det distraherte faktisk nok til å bryte opp i leseropplevelsen. Slurvete.

 

Alt i alt vil jeg anbefale denne trilogien. Tingene jeg var plaget over trenger ikke nødvendigvis påvirke andre like sterkt, og det kan fint hende at det er andre ting ved historien som plager andre lesere mye mer. Det er ikke bøkene å begynne med hvis du er ny til Forgotten Realms, derimot, men for mer erfarne lesere passer de utmerket.

 

Nybegynnere, frykt ikke – Elaine og andre FR forfattere har skrevet andre bøker som er mye greiere å starte med. Kanskje dukker de opp på biblioteket en dag.

 

 

Skrevet av Ina Mulvik, praksisstudent ved skolebiblioteket

Tangled Webs

Neste bok i Starlight & Shadows serien er Tangled Webs. I første bok var Liriels rase standarden, med Fyodor som rosinen i pølsa. I denne boka er det stikk motsatt.

Liriel har forlatt sitt underjordiske hjem til fordel for en reise med Fyodor på jordens overflate. Med en amulett kalt Windwalker – funnet i første bok – har hun oppnådd noe andre svartalver tidligere ikke har klart, nemlig å ta med den mystiske magien sin og Lolths gudommelige magi opp under sol- og månelys. Nå ønsker hun å finne en mer permanent løsning, som tar paret til øya Ruathym. Fyodor, på sin side, trenger å frigjøres fra den magiske perversjonen av berserkerraseriet som gjør ham ute av stand til å skille mellom venn og fiende. Amuletten knytter dem sammen.

Ruathyms samfunn er løst basert på vikingenes samfunn. Veldig løst. Første forskjellen er at Tinget, som historisk sett var åpent for alle, har blitt begrenset til mannlige krigere. Kun stemmene til de mannlige krigerne blir hørt i Tinget, og det er kun menneskemenn som blir ansett som verdige krigere. Tinget i Skandinavia ble etter hvert begrenset, men kun etter kristningen, og Forgotten Realms er en polyteistisk verden uten idéer om arvesynd. Jeg forstår at dette var et forsøk fra forfatteren om å skape en kontrast til det samfunnet Liriel er vant til, men jeg klarer ikke helt å tilgi hennes bastardisering av min kulturelle bakgrunn, spesielt noe så hellig som Tinget. Kontrasten blir for ekstrem og usannsynlig.

Videre utviser forfatteren en stereotypisk amerikansk (les: forenklende og fordummende) forståelse av europeisk historie gjennom Fyodors beskrivelse av Ruathyms samfunn. Kvinnene er en homogen masse som ikke kan tenke selv og kvinner med egne meninger er ikke noe mennene på øya er vant med. Ruathyms kvinner bryr seg ikke med politikk, styring og krig og foretrekker å overlate sånt til mennene. Liriels bemerkning om «So they are fools, what of it?» treffer med utmerket presisjon og jeg føler meg veldig som Liriel mens jeg leser boka. Elaine kunne hatt godt av å lese seg opp om vikingtidens dronninger så vel som deres konger, men det kommer altfor godt fram i denne boka at det har hun ikke.

Taktikkene til Ruathyms krigere er også helt uvirkelige sammenlignet med realiteten i vikingtiden. Vikingene var fryktede krigere, men ikke fordi de på magisk vis var fysisk sterkere eller flinkere til å slåss enn andre krigere rundt den tiden. De var fryktet fordi de var forræderske, slu og ytterst uforutsigbare. De visste når det var best å slåss og når det var best å la være. Idéen om ære handlet ikke om å løpe fram med sverdet hevet og et kamphyl på leppene, hvor den sterkeste var vinneren – i Håvamål er denne slags dumdristighet latterliggjort. I Tangled Webs, derimot, blir krigerne presentert som nettopp denne typen, enfoldige og så fokuserte på en ting at de ikke kan se alle de andre truslene rundt dem. Et lite innblikk i kongesagaene viser noe helt annet – en type politikk som svartalvene faktisk hadde respektert, om enn uten å ville innrømme det.

Det aller siste ved Ruathyms «viking» samfunn er deres fobi for magi. Vikingene, ifølge legendene, var godt vant med det. Runer, volver, seidmenn og spådommer var ganske så vanlige. Volva, spesielt, var godt respektert, en kvinne som kombinerte trolldom med sjamanisme og spåredskaper. Denne fobien virker derfor også veldig usannsynlig. Hadde samfunnet lignet mer på Skandinavia under renessansen (som var noe Norge gikk glipp av) eller opplysningstiden, da hekseprosessene herjet som verst, hadde det kanskje gitt mer mening.

Sånn som folket er presentert i denne boka virker Ruathym mer som en parodi på vikingene enn basert på dem. Det er åpenbart at forfatteren ikke har gjort hjemmeleksa si.

Med det sagt så er det fortsatt aspekter ved boka som gjør den like bra som forgjengeren. Liriel skuffer aldri, og det Ruathenske tvillingparet Dagmar og Ygraine gir leseren to forfriskende og interessante kvinnefigurer i en ellers kjedelig, litterær demonstrasjon av menneskekvinner. Sjørøveren Hrolf og sjamanen Ulf utviser visdom som ellers ikke er å finne i Ruathenske menn. Selv Ibn, som er en intolerant alvehater, imponerer. Utviklingen av forholdet mellom Liriel og Fyodor er både morsom og hjerteskjærende å følge med på, spesielt når den styres mot Lolth og hennes jerngrep om alveprinsessen. Liriels indre reise blir like så viktig som hennes ytre, og måten de blir flettet sammen på i boka veier heldigvis opp for mye av manglene.

Skrevet av Ina Mulvik, praksisstudent ved skolebiblioteket