Pappa er et postkort

Boka er skrevet av Ida Løkås. Jeg likte hennes debutbok Det fine som flyter forbi og prøvde meg på andreboka. Den henvender seg til et noe yngre publikum, sannsynligvis ungdomsskolealder og tidlig videregående.

Hovedpersonen Una har aldri kjent faren sin, men har hvert år på bursdagen fått et postkort fra ham. Så - på 16-årsdagen – kommer det ikke. Una begynner å lure – har han glemt henne, eller enda verre: Er han død? Og hvem er han egentlig, går det an å finne han?

Bursdagsselskapet er en hjemme-alene-fest som involverer en del alkohol, og neste morgen våkner hun med en ukjent og mystisk men kjekk filmstudent i senga si. Han skal lage en dokumentarfilm som prosjekt på skolen og ønsker å bruke Una og hennes forsvunne far som tema. Dermed er jakten i gang, godt hjulpet av at Una faller hodestups for filmstudenten og lar seg drive med. På mage måter blir det hans jakt og han som driver prosjektet framover, mens Una i utgangspunktet er noe mer tilbakeholden.

Et sidetema er spørsmålet om hvorvidt Una vil komme inn på dramalinja på den skolen ønsker seg. Moren hennes er skuespiller, og hun ønsker å gå samme vei. Eller gjør hun egentlig det?

Slutten skal ikke røpes, men det legges ut ledetråder, og når du tror du har skjønt det, er det enda flere overraskelser i vente.

Det handler om identitet og om å «finne seg sjøl», som det ofte gjør i ungdomsromaner. Denne er lett å lese, ganske spennende og inneholder både romantikk og mystikk. Språket flyter godt.

Min mor sier...

handler om å arbeide seg langsomt gjennom en kjærlighetssorg.
Boka er skrevet av den danske forfatteren Stine Pilgaard.
Den består av korte kapitler med dialoger og gjengir samtaler mellom hovedpersonen og hennes (tidligere) kjæreste, hennes mor, hennes far, hennes lege (som hun håper skal kunne hjelpe til i helbredelsen) og ikke minst hennes venninne Mulle, som angriper problemet med sin hang til systemer og diagrammer.
Gjennom samtalene i knapp, refererende stil blir vi også kjent med personene rundt hovedpersonen: Kjærlige foreldre, deres nye partnere, legen og spinndoktorvenninnen. Ofte snakker de forbi hverandre, og det oppstår underlige bilder og komiske situasjoner.
Hovedpersonen har vanskelig for å gi slipp på det som har vært, hun oppsøker kjæresten og prøver å finne ut hva som gikk galt. Smått om senn går det likevel rette veien.
Hovedpersonen mener at hun har en "usedvanlig hukommelse som hindrer meg i å komme videre i livet" (s. 20). Legen hennes forklarer da at den bevisste overføringen fra korttids- til langtidshukommelse skjer i et område i hjernen som heter hippocampus - det latinske ordet for sjøhest. Hun begynner å skrive ned minnene og overføre dem til langtidshukommelsen samtidig som hun fjerner seg fra de smertefulle nåtidsopplevelsene. Innimellom samtalene er det derfor tolv kapitler med "monologer fra en sjøhest", der hun langsomt kommer seg gjennom smerten og begynner å se framover.