Skandinavisk krim

I påsken leste jeg skandinavisk krim, blant annet Jenta med snø i håret av den svenske forfatteren Ninni Schulman og Håpefulle hjerte av danske Jakob Knudsen.

I Jenta med snø i håret er det ei tenåringsjente som forsvinner etter å ha løyet for foreldrene om hvor hun skulle i helga. Venninnen som hun sa hun skulle være sammen med, vet ingenting om hvor hun er. Journalist og alenemor Magdalena Hansson, nettopp hjemflyttet til Hagfors etter en opprivende skilsmisse, bistår det lokale politiet i etterforskningen med sin observasjonsevne og teft for mulige nyhetsoppslag til lokalavisen.

I Håpefulle hjerte blir det funnet to avhogde og vakumpakkede menneskehender på stranda i Skagen. Drapsetterforsker Kristian Swane må avbryte ferien sin for å ta seg av saken. Den viser seg å ha forbindelse med noe som skjedde i Bosnia under krigen der på 1990-tallet, og det er noen som har noe å hevne. Hendene tilhører et middelaldrende ektepar med tilknytning til en frimureraktig veldedighetsorganisasjon som ikke lar medmenneskelige hensyn hindre dem når det gjelder medlemmenes økonomiske interesser.

De to forfatterne skriver ganske forskjellig. Ninni Schulmann skildrer personer og miljø gjennom å fortelle ganske detaljert om hverdagslige ting, relasjoner mellom mennesker, om hva de tenker og hvordan de reagerer på hendelser og utsagn. Jakob Knudsen skriver mer rett fram og ikke så blomstrende, men likevel virker hans tekst og personskildringer mer klisjefylt.

I Schulmanns bøker mistenker man snart den ene, snart den andre og handlingen drives fram av stadig flere drypp med informasjon og opplysninger som man selv uvilkårlig prøver å sette sammen til et bilde. Dette skaper spenning. I Knudsens bok presenteres morderen, kalt Slakteren, i første kapittel og man skjønner relativt fort hvordan ting henger sammen. Forbrytelsene skildres mer rått og makabert. Jeg leser likevel videre fordi jeg blir nysgjerrig på hva som egentlig har skjedd i livet til Slakteren og hvordan disse opplevelsene har gjort han til en slik kaldblodig hevner.

Shimmy shimmy like jelly on a plate

Dinglen & Ramona av Cathrine Evelid er underholdende, men urovekkende.  Den er en detaljert og skittenrealistisk beskrivelse av hverdagsliv på landsbygda på sør-vestlandet på 70-og 80-tallet da romanens hovedperson, Ramona vokser opp. Men den er mye mer.

Ramonas oppvekst er traurig både materielt og følelsesmessig, men hun har et nært forhold til farmora, Kiss, som farger håret beksvart og sminker seg som ei gatejente. Kiss tilbragte ungdommen og deler av voksenlivet i USA før hun ble forlatt av mannen og kommer hjem til Norge med de to sønnene, som er faren og onkelen til Ramona.

Romanen hopper fram og tilbake i tid. Vi blir kjent med et bygdesamfunn der nabosladder og trangsynthet møter ønsket om og viljen til å få noe mer ut av livet.  Amerikansk kitsch-kultur har en bred plass og Ramona er flink til å bortforklare og drømme seg bort. Hun danser Shimmy- Shimmy på kjøkkengolvet og rister ubehaget av seg.

Drømmene førte til at Ramona forlot bygda som 16-åring, tok jobb på cruisebåt (eller er det bare ferga mellom Stavanger og Newcastle det er snakk om?), ble gift med den engang så staselige «Kapteinen», som stadig bedro henne og som nå er gammel og syk, der han tøfler rundt i morgenkåpa og tar karbad i det uendelige.

Boka starter med at Ramona returnerer til hjembygda fordi faren hennes er død. Broren har ikke varslet henne i tide til at hun rakk begravelsen. Hun møter de to brødrene sine, Roar og Dinglen (døpt Tommy), som er utviklingshemmet og bor hos Roar og kona Une. Moren deres er død tidligere, og nå ønsker Ramona å rydde opp og selge huset, få ordnet inskripsjonen på gravsteinen og reise tilbake til livet sitt i byen. Men det går tregt og hun holdes tilbake av fortida og det uavklarte forholdet til familien, både de døde og de levende.

Det blir raskt klart for Ramona at Dinglen har opplevd mer enn han kan gi uttrykk for med sin manglende språklige evne. Dinglens skjebne er trist, og det viser seg at han har opplevd fornedrende og vonde ting. Han har det nok ikke egentlig så godt hos Roar og Une.