Windwalker

 

Så kom vi da endelig til tredje og siste bok i Starlight & Shadows trilogien. Denne var opprinnelig ikke planlagt, men etter nøye overveielse valgte Cunningham å gjøre to bøker om til tre.

 

Dette er jeg veldig glad for av to grunner. For det første gav tredje boken oss et rikt innblikk i landet Rashemen og spesielt dens hekser. Hekser har fascinert meg siden jeg var liten, og det at de er menneskekvinner gav meg noe som bok to ikke gjorde – et forbilde. Dette forbildet heter Zofia, en gammel kvinne og Fyodors bestemor. Den andre grunnen er at jeg følte at bok to ikke var den egentlige avslutningen på serien. Gorlist var fortsatt en bit av puslespillet og andre vesener hadde en del uoppgjort med alveprinsessen. I bok tre knytes alle de løse trådene sammen, men åpner også opp for fremtidige eventyr.

 

Hovedpersonen er fortsatt Liriel, og sammen med Fyodor reiser hun fra den vestlige ytterkant av delkontinentet Faerûn til Rashemen, som er på den ytterst østlige. Gamle fiender dukker opp underveis, Liriel oppdager en dypere hensikt ved ferden sin og edderkoppgudinnen Lolth vever sin egen vev av intriger og forræderi. Windwalker amuletten er veilederen for svartalven og hennes ledsager, men legger også grunnlaget for alt det andre som skjer i fortellingen.

 

Rashemen har aspekter av både slavisk og norrønt samfunn. Berserkere er deres fremste krigere og heksene kan til dels minne om volvene jeg etterlyste i forrige bok. Av slaviske innslag er blant annet språkbruken og mytologien fremtredende. Både en domovoi og en rusalka dukker opp i løpet av fortellingen. Rashemen har også sin egen, unike mytologi i form av landånder ved navn telthor – et morsomt ord når man fornorsker det – og hamskiftende vesener kalt uthraki som lurer og spiser mennesker. I Rashemen er folket like mistenksomme ovenfor svartalver som i resten av Faerûn, så Liriel har mer enn nok utfordringer og hanskes med.

 

Heksene, lik Liriel, praktiserer også en kombinasjon av mystisk og guddommelig magi. Gudinnen deres er trefoldig – jomfru, mor og gammel kone – ikke ulikt gudinnen i heksereligionen Wicca. For heksene blir dette i tilfelle gudinnene Mielikki, Chauntea og Mystra – jaktgudinne, moder jord og gudinne for magi. De er ikke like fremtredende i boka som det Lolth er.

 

Windwalker er veldig sammensatt. I tillegg til gamle fiender dukker det også opp to nye venner som krever sine egne presentasjoner, og alle disse skjebnene flettes sammen for å drive handlingen fremover. Dette kan skape en del problemer for leseren, spesielt hvis vedkommende ikke kjenner til en del av figurene fra før av. Jeg var så heldig at jeg gjorde det, men for de som er nye til Forgotten Realms skjønnlitteraturen kan det fort bli forvirrende og kaotisk.

 

Min absolutte favoritt i hele boka er faktisk Zofia. Liriel har jeg fortsatt en forkjærlighet for, men som tidligere uttrykt ønsket jeg meg en menneskekvinne som forbilde. Det fikk jeg. Zofia er slu, lur, pragmatisk og en vis og klok leder. Som heks har hun magisk kraft – alltid et pluss – og hun ter seg med feminin autoritet og verdighet. I heksene får Liriel se en helt annen måte for kvinner å styre på, en som er basert på tillit og tålmodighet heller enn frykt og forræderi. Liriels tanker rundt Zofia blir også omtalt med stor respekt og ærbødighet da den gamle heksa minner henne om matriarkene hjemme i ren kompetanse. Satt i politisk kontekst er dette faktisk et enormt kompliment, og det igjen gjør meg enda mer begeistret for Zofia.

 

Jeg er hovedsakelig fornøyd med boka, men det er en ting som trakk kvaliteten nedover. Det dukket opp flere skrivefeil og inkonsekvent staving av enkelte personers navn underveis, som dessverre distraherte fra en ellers fantastisk fortelling. Dette er flaut for forlaget da det burde vært mer enn nok korrekturlesere til å ta fatt i disse tingene. Det er også et sted i boka hvor et av forfatterens egne notater angående et ord på svartalvisk dukker opp, og det distraherte faktisk nok til å bryte opp i leseropplevelsen. Slurvete.

 

Alt i alt vil jeg anbefale denne trilogien. Tingene jeg var plaget over trenger ikke nødvendigvis påvirke andre like sterkt, og det kan fint hende at det er andre ting ved historien som plager andre lesere mye mer. Det er ikke bøkene å begynne med hvis du er ny til Forgotten Realms, derimot, men for mer erfarne lesere passer de utmerket.

 

Nybegynnere, frykt ikke – Elaine og andre FR forfattere har skrevet andre bøker som er mye greiere å starte med. Kanskje dukker de opp på biblioteket en dag.

 

 

Skrevet av Ina Mulvik, praksisstudent ved skolebiblioteket

Lyden av asfalt

Yngve Kveine er debutant og har skrevet en forrykende roman om å vokse opp i Groruddalen. Lyden av asfalt er en musikalsk dannelsesroman om en gjeng gutter som vokser opp på Linderud i Oslo på 80- og 90-tallet. Den fikk meg til å minnes opplevelsen av å lese Beatles for første gang.

Jeg-personen vokser opp i blokk og sovner til lyden av dekk over asfalten.  Foreldrene skiller seg, og mora flytter til andre sida av Trondheimsveien. Det er mobbing og rivalisering med andre gutter, problemer med lærere og skolen. Vennskapet og samholdet guttene imellom, gjennom barndom, ungdom og starten på voksenlivet er skildret i et røft østkantspråk, men med mye humor, varme og kjærlighet. Gutta digger Jokke & Valentinerne og har alle sine referanser i Jokkes tekster. Kapitlene har navn etter sangtitlene: Tida er inne, Verdiløse menn, Tomgang osv. Gutta sjøl har kallenavn som Snikern, Hevneren, Slegga og Slaktern, og kjellerstua der de pleier å møtes, kaller de Penthousen. Etter militæret blir også Kongen av Tønsberg en av gjengen.

De har stolthet - og lengsler og drømmer som bare venter på å få utløp når de endelig når det forjettede land – voksenlivet. Men ikke alle drømmer er like oppnåelige. Damer er for eksempel umulig å forstå seg på, og nederlagene står formelig i kø. Men gutta gir ikke opp, hver helg er det ut på byen og nye fyllekuler.

Hovedpersonen drømmer om å bli forfatter, men slites mellom ønsket om å bryte ut og gjøre egne ting og tryggheten i å bare følge med strømmen. Han sliter med å få en retning på livet sitt og komme seg videre, realisere drømmene sine og bli voksen

Tangled Webs

Neste bok i Starlight & Shadows serien er Tangled Webs. I første bok var Liriels rase standarden, med Fyodor som rosinen i pølsa. I denne boka er det stikk motsatt.

Liriel har forlatt sitt underjordiske hjem til fordel for en reise med Fyodor på jordens overflate. Med en amulett kalt Windwalker – funnet i første bok – har hun oppnådd noe andre svartalver tidligere ikke har klart, nemlig å ta med den mystiske magien sin og Lolths gudommelige magi opp under sol- og månelys. Nå ønsker hun å finne en mer permanent løsning, som tar paret til øya Ruathym. Fyodor, på sin side, trenger å frigjøres fra den magiske perversjonen av berserkerraseriet som gjør ham ute av stand til å skille mellom venn og fiende. Amuletten knytter dem sammen.

Ruathyms samfunn er løst basert på vikingenes samfunn. Veldig løst. Første forskjellen er at Tinget, som historisk sett var åpent for alle, har blitt begrenset til mannlige krigere. Kun stemmene til de mannlige krigerne blir hørt i Tinget, og det er kun menneskemenn som blir ansett som verdige krigere. Tinget i Skandinavia ble etter hvert begrenset, men kun etter kristningen, og Forgotten Realms er en polyteistisk verden uten idéer om arvesynd. Jeg forstår at dette var et forsøk fra forfatteren om å skape en kontrast til det samfunnet Liriel er vant til, men jeg klarer ikke helt å tilgi hennes bastardisering av min kulturelle bakgrunn, spesielt noe så hellig som Tinget. Kontrasten blir for ekstrem og usannsynlig.

Videre utviser forfatteren en stereotypisk amerikansk (les: forenklende og fordummende) forståelse av europeisk historie gjennom Fyodors beskrivelse av Ruathyms samfunn. Kvinnene er en homogen masse som ikke kan tenke selv og kvinner med egne meninger er ikke noe mennene på øya er vant med. Ruathyms kvinner bryr seg ikke med politikk, styring og krig og foretrekker å overlate sånt til mennene. Liriels bemerkning om «So they are fools, what of it?» treffer med utmerket presisjon og jeg føler meg veldig som Liriel mens jeg leser boka. Elaine kunne hatt godt av å lese seg opp om vikingtidens dronninger så vel som deres konger, men det kommer altfor godt fram i denne boka at det har hun ikke.

Taktikkene til Ruathyms krigere er også helt uvirkelige sammenlignet med realiteten i vikingtiden. Vikingene var fryktede krigere, men ikke fordi de på magisk vis var fysisk sterkere eller flinkere til å slåss enn andre krigere rundt den tiden. De var fryktet fordi de var forræderske, slu og ytterst uforutsigbare. De visste når det var best å slåss og når det var best å la være. Idéen om ære handlet ikke om å løpe fram med sverdet hevet og et kamphyl på leppene, hvor den sterkeste var vinneren – i Håvamål er denne slags dumdristighet latterliggjort. I Tangled Webs, derimot, blir krigerne presentert som nettopp denne typen, enfoldige og så fokuserte på en ting at de ikke kan se alle de andre truslene rundt dem. Et lite innblikk i kongesagaene viser noe helt annet – en type politikk som svartalvene faktisk hadde respektert, om enn uten å ville innrømme det.

Det aller siste ved Ruathyms «viking» samfunn er deres fobi for magi. Vikingene, ifølge legendene, var godt vant med det. Runer, volver, seidmenn og spådommer var ganske så vanlige. Volva, spesielt, var godt respektert, en kvinne som kombinerte trolldom med sjamanisme og spåredskaper. Denne fobien virker derfor også veldig usannsynlig. Hadde samfunnet lignet mer på Skandinavia under renessansen (som var noe Norge gikk glipp av) eller opplysningstiden, da hekseprosessene herjet som verst, hadde det kanskje gitt mer mening.

Sånn som folket er presentert i denne boka virker Ruathym mer som en parodi på vikingene enn basert på dem. Det er åpenbart at forfatteren ikke har gjort hjemmeleksa si.

Med det sagt så er det fortsatt aspekter ved boka som gjør den like bra som forgjengeren. Liriel skuffer aldri, og det Ruathenske tvillingparet Dagmar og Ygraine gir leseren to forfriskende og interessante kvinnefigurer i en ellers kjedelig, litterær demonstrasjon av menneskekvinner. Sjørøveren Hrolf og sjamanen Ulf utviser visdom som ellers ikke er å finne i Ruathenske menn. Selv Ibn, som er en intolerant alvehater, imponerer. Utviklingen av forholdet mellom Liriel og Fyodor er både morsom og hjerteskjærende å følge med på, spesielt når den styres mot Lolth og hennes jerngrep om alveprinsessen. Liriels indre reise blir like så viktig som hennes ytre, og måten de blir flettet sammen på i boka veier heldigvis opp for mye av manglene.

Skrevet av Ina Mulvik, praksisstudent ved skolebiblioteket

Daughter of the Drow

Daughter of the Drow er første bok i trilogien Starlight & Shadows om svartalvprinsessen Liriel Baenre. I boka møter vi en ung, fyrrig kvinne med sterk personlighet og et drømmende hjerte. Hun vokser opp uten mye engasjement fra faren, Gromph, bortsett fra når han kan bruke henne til egen vinning. Dette gir henne mye frihet, noe hun utnytter til det fulle så hun kan tilfredsstille sin egen lyst for eventyr og vennskap.

Magien i Forgotten Realms er delt opp mellom guddommelig og mer mystikk-orientert. Den mystiske magien er personlig og drevet fram av brukerens vilje, mens den guddommelige har sin opprinnelse i en gud eller gudinne. Svartalvene har flere guddommer, og den største blant disse er gudinnen Lolth.

I Menzoberranzan, Liriels underjordiske fødeby, domineres hele samfunnet av Lolth sin kirke. De øverste politikerne er alle yppersteprestinner, og kun kvinnelige svartalver kan bli medlemmer av presteskapet (eller prestinneskapet som det da burde hete siden det kvinnelige er standarden i dette samfunnet). Svartalvenes samfunn er basert på den femmefobiske idéen om at et matriarki ikke vil være noe annerledes enn et patriarki i utforming og praksis. Ironisk nok er det misandriske matriarkiet til Lolth da basert på maskuline idealer som konkurranse, stoisk holdning og den sterkestes rett. Samtidig inkluderer den de mørke sidene av femininitet, som sladder, intriger og attentater. Dette er noe både mannlige og kvinnelige svartalver deltar i, og med stor glede da det er sagt at Lolth favoriserer de som er best i dette «spillet». Kvinnene har en klar fordel.

Liriel er helt klart oppvokst på et kvinnelig svartalv-privilegium, og en prinsesses sådan. Hun er bortskjemt, egoistisk og arrogant, som oppførselen hennes viser i møtene med blant annet mennesket Fyodor og den mannlige svartalven Gorlist. Ulikt andre kvinnelige svartalver drømmer hun om eventyr og ekte vennskap, to ting hun ikke kan få i den undertrykkende og svikefulle atmosfæren i hjembyen sin. Hun er leken og nysgjerrig, kjapp i replikken og vittig nok til å slippe unna med det. De nådeløse spillereglene til svartalvene har hun fulgt hele livet, men hun griper smutthullene der hun finner dem.

Hun er heller ikke det eneste unntaket beskrevet i boka. Elaine skriver også om svartalver som følger andre guddommer, i dette tilfellet Vhaeraun og Eilistraee. Gorlist og hans far, Nisstyre, tilhengere av Vhaeraun, er like undertrykkende og svikefulle som andre svartalver, men de er betraktelig mer åpensindige i forhold til måten de forholder seg til andre raser på. Det vil si at de dreper dem ikke alltid etter å ha ranet dem.

Tilhengerne av Eilistraee er derimot et stort avvik fra det ordinære. De praktiserer åpensindighet og toleranse, oppfordrer til fred og beskytter forskjellige områder fra angrep. Svartalver som forlater underverdenen til fordel for et liv under måneskinn og nattemørke finner ofte et hjem blant dem.

Fyodor er rosinen i pølsa. For det første er han et menneske, og en mann sådan. Han kommer fra landet Rashemen, et land hvis kultur ligner på en sammenslåing av Russland og Skandinavia, men med hovedvekt på førstnevnte. Rashemen er styrt av hekser, kvinner som praktiserer både mystisk og guddommelig magi under en trefoldig gudinne. Folket i Rashemen er stolte av sitt opphav, hardtarbeidende, direkte og ærlige. Fyodor er intet unntak.

Elaines skildringer og skrivemåte er veldig fengende. Fra første side blir jeg dratt inn i en verden av magi, mystikk og spenning, og den gir ikke slipp før jeg legger fra meg boken (ytterst motvillig). Måten hun beskriver Liriel på er veldig troverdig. Jeg har lett for å se henne for meg i den situasjonen hun er. Altfor ofte, spesielt i fantasy, vil en forfatter heller skrive om en «perfekt» hovedfigur som aldri gjør noe galt, har skjønt alt som er feil rundt seg fra barnsbein av og dermed ikke har noe særlig behov for videreutvikling. Liriel, derimot, har dybde og demonstrerer utmerket hvordan et samfunn påvirker selv de som skiller seg ut og vil noe annet enn det verdenen rundt dem har å tilby.

Bøker av typen Daughter of the Drow er en sjeldenhet i fantasylitteratur. Det fantastiske blir mer troverdig i Elaines skildringer, mer virkelig. Hun får meg til å undres over alle de magiske tingene som skjer, samtidig som det er mer enn nok plass til personene i historien. Handlingen baserer seg på et enkelt, men treffsikkert konsept, og utvikler seg på en logisk måte. I Liriel får jeg ei heltinne jeg kan tro på men ikke forutsi handlingene til. Nærværet av en kvinnelig hovedperson i en ellers mannsdominert verden av hovedpersoner er veldig oppmuntrende. Nå mangler bare en menneskekvinne som jeg kan like og som er et forbilde til samme tid.

Skrevet av Ina Mulvik, praksisstudent ved skolebiblioteket

Jenta fra Mars

Boka er basert på Anna Woltz' intervjuer med Vicky Janssen om hennes liv, men er en jeg-fortelling, der personene har fiktive navn og framstår som romanpersoner.

Hovedpersonen er Evert/Evy, som helt siden han var liten har følt seg ukomfortabel med å være født som gutt. Han er fra en reisende familie og foreldrene er uten utdanning. Som ganske liten liker Evert/Evy best å være med jentene, tegne og leke med dokker. Fotball og andre gutteleker bryr han seg ikke om.

Dette går noenlunde greit i barnehagen og barneskolen, men på ungdomsskolen blir det vanskeligere. Der begynner mobbingen, hviskingen og kommentarene. Det er hjerteskjærende lesning. Evert/Evy forstår etter hvert at han er født i feil kropp. Han skulle ha vært født som jente.

Vi kommer nær inn på Evert/Evy. Hun må gjennomgå mange følelsesmessige påkjenninger. Heldigvis finner hun etter hvert venner som støtter henne, og en klok og forståelsesfull lærer på videregående får stor betydning. Hennes kamp både mot mobbingen og mot foreldrene for å få aksept for sitt ønske om å skifte kjønn er godt skildret. Hun forteller kronologisk og nøkternt, men også med en viss humor, om livet sitt helt fra 2-3 årsalderen og fram til hun etter lang kamp mot uvitenhet og intoleranse endelig får ønsket sitt oppfylt og får gjennomføre den etterlengtede kjønnsoperasjonen.

Denne boka anbefales varmt!

Pappa er et postkort

Boka er skrevet av Ida Løkås. Jeg likte hennes debutbok Det fine som flyter forbi og prøvde meg på andreboka. Den henvender seg til et noe yngre publikum, sannsynligvis ungdomsskolealder og tidlig videregående.

Hovedpersonen Una har aldri kjent faren sin, men har hvert år på bursdagen fått et postkort fra ham. Så - på 16-årsdagen – kommer det ikke. Una begynner å lure – har han glemt henne, eller enda verre: Er han død? Og hvem er han egentlig, går det an å finne han?

Bursdagsselskapet er en hjemme-alene-fest som involverer en del alkohol, og neste morgen våkner hun med en ukjent og mystisk men kjekk filmstudent i senga si. Han skal lage en dokumentarfilm som prosjekt på skolen og ønsker å bruke Una og hennes forsvunne far som tema. Dermed er jakten i gang, godt hjulpet av at Una faller hodestups for filmstudenten og lar seg drive med. På mage måter blir det hans jakt og han som driver prosjektet framover, mens Una i utgangspunktet er noe mer tilbakeholden.

Et sidetema er spørsmålet om hvorvidt Una vil komme inn på dramalinja på den skolen ønsker seg. Moren hennes er skuespiller, og hun ønsker å gå samme vei. Eller gjør hun egentlig det?

Slutten skal ikke røpes, men det legges ut ledetråder, og når du tror du har skjønt det, er det enda flere overraskelser i vente.

Det handler om identitet og om å «finne seg sjøl», som det ofte gjør i ungdomsromaner. Denne er lett å lese, ganske spennende og inneholder både romantikk og mystikk. Språket flyter godt.

Liker du John Green, er dette ei bok for deg

Boka heter Vi var løgnere og er skrevet av den amerikanske forfatteren E. Lockhart.
Typisk amerikansk miljø, men det er av underordnet betydning. Det er mellommenneskelige relasjoner og verdier som står i fokus i denne thrilleraktige boka.

Det handler om vakre og rike mennesker i en storfamilie som tilbringer somrene på en privat øy. Det er fire ungdommer som har et tett vennskap. De kalles Løgnerne. Jeg-personen og fortelleren heter Cadence Sinclair Eastman og er nesten 18 år idet boka starter. Hun forteller om det som har skjedd på øya fra det året hun var femten og fram til den forferdelige ulykken som forårsaket hukommelsestapet og migrenen hennes.

Fasade er viktig for Sinclair-familien. Aldri vise svakhet. Cadences mor maner stadig datteren til å ta seg sammen, oppføre seg normalt, ikke lage opptrinn, løfte haka. Det spiller ingen rolle om familiene går i oppløsning innenfra med løgner, falskhet, skilsmisser, drikking, krangling og innbyrdes maktkamper. Ungdommene gjennomskuer selvfølgelig de voksnes stive smil og løgnaktige væremåte og deres åpenlyse forsøk på å innynde seg hos den rike bestefaren for å sikre seg mest mulig av arven som de har i sikte i ganske overskuelig framtid. Noen av dem prøver å sette spørsmålstegn ved families verdier og verdensanskuelse, men avfeies av de andre. Opprøret ulmer.

Spenningen i boka knytter seg til kjærlighetshistorien mellom Cadence og fetterens kamerat, som er med dem på øya hver sommer, og den gradvise avsløringen av hva som egentlig skjedde den fatale sommerdagen da alt raste sammen. Men hva er sant og hva er ikke? Det kan jeg ikke røpe, for det vil ødelegge leseropplevelsen.

Les den.
Og hvis noen spør hvordan den ender. Bare LYV. (Fra baksideteksten)

Min mor sier...

handler om å arbeide seg langsomt gjennom en kjærlighetssorg.
Boka er skrevet av den danske forfatteren Stine Pilgaard.
Den består av korte kapitler med dialoger og gjengir samtaler mellom hovedpersonen og hennes (tidligere) kjæreste, hennes mor, hennes far, hennes lege (som hun håper skal kunne hjelpe til i helbredelsen) og ikke minst hennes venninne Mulle, som angriper problemet med sin hang til systemer og diagrammer.
Gjennom samtalene i knapp, refererende stil blir vi også kjent med personene rundt hovedpersonen: Kjærlige foreldre, deres nye partnere, legen og spinndoktorvenninnen. Ofte snakker de forbi hverandre, og det oppstår underlige bilder og komiske situasjoner.
Hovedpersonen har vanskelig for å gi slipp på det som har vært, hun oppsøker kjæresten og prøver å finne ut hva som gikk galt. Smått om senn går det likevel rette veien.
Hovedpersonen mener at hun har en "usedvanlig hukommelse som hindrer meg i å komme videre i livet" (s. 20). Legen hennes forklarer da at den bevisste overføringen fra korttids- til langtidshukommelse skjer i et område i hjernen som heter hippocampus - det latinske ordet for sjøhest. Hun begynner å skrive ned minnene og overføre dem til langtidshukommelsen samtidig som hun fjerner seg fra de smertefulle nåtidsopplevelsene. Innimellom samtalene er det derfor tolv kapitler med "monologer fra en sjøhest", der hun langsomt kommer seg gjennom smerten og begynner å se framover.

Hva er det med Ove?

Ove er rett og slett notorisk utro.

Han er fastlege og genuint opptatt av pasientene sine, som han følger over mange år gjennom deres ulike livsfaser. Der er han stødig som en klippe.

Privat er han imidlertid så lettbevegelig og forelsket at han ikke kan la være å nedlegge den ene damen etter den andre. Likevel blir han aldri helt fornøyd. Han prøver så godt han kan og virker oppriktig glad i dem alle. Men ingen av forholdene varer. Gresset er stadig grønnere på den andre siden…

Hvorfor gidder jeg å lese videre om denne tilsynelatende ufordragelige fyren? Fordi forfatteren i løpet av boka faktisk klarer å  presentere ham som troverdig og sympatisk, rett og slett menneskelig. Ove greier bare ikke å finne roen i tilværelsen. Han forelsker seg dypt og inderlig gang på gang, men han må betale for sin svake karakterstyrke ved at han mister den nære kontakten med døtrene fra første ekteskap og seinere sønnen fra det andre.

Vi møter ham først som ung turnuskandidat idet han følger ei jente hjem. Hun vil imidlertid ikke at han blir med inn. Uproblematisk for Ove, som bare sykler videre til en annen kvinne han kjenner. Hun blir hans kone. Skuespillerinnen som han seinere bedrar henne med, er ikke lett å leve sammen med, til tross for at han så gjerne vil. Til slutt går også dette forholdet i stykker. Men Ove er allerede inne i et nytt.

Handlingen i boka strekker seg fra 1978 til 2010. Mot slutten av boka erkjenner han at livet hans slik han ønsket det, var sammen med den første kona. Siden har det bare vært rot. Som 61-åring er han gått over til kontaktannonser på nettet.

Forfatteren har sans for hverdagslivets detaljer og kontraster og vever, litt omstendelig, sammen portrettet av Ove, slik at han framstår som et levende menneske.

Trude Marstein har skrevet romanen Hjem til meg.

Ingenting er så rødt som blod i snø...

Rød som blod av Salla Simukka er en seriøs og spennende krim for unge lesere. Den er første bok i en trilogi.

17 år gamle Lumikki Andersson går musikk, dans og drama på videregående og framstår som ei svært selvstendig, uredd og reflektert jente.  Hun er ikke opptatt av klær, sminke og gutter som klassevenninnene. Hun driver med sitt og legger seg av prinsipp ikke opp i andres saker.

Men en iskald vintermorgen stikker hun hodet inn på mørkerommet på skolen og får øye på dusinvis av 500-eurosedler som henger til tørk. Det lukter rart der inne, og det er rødbrune flekker på golvet – gammelt blod. I tillegg overhører hun en samtale mellom noen tiskende jålejenter om noe som har foregått på en fest i helga.  Når hun skjønner at rektors sønn har vært inne på mørkerommet og tatt med seg eurosedlene, tar nysgjerrigheten overhånd og hun begynner å spane. Dette har hun talent for. Som hun selv så ironisk sier: «Jeg er Hercule Poirot og Lisbeth Salanders ukjente datter» (s.102)

Det viser seg snart at de blodige pengesedlene, som tre av skolekameratene har funnet ved en tilfeldighet, stammer fra internasjonal narkotikahandel som også involverer traficking og drap. Bak alt står den legendariske «Isbjørnen». Etter hvert som Lumikki motvillig går med på å hjelpe skolekameratene ut av knipa, vikler hun seg stadig lengere inn i saken. Hun trues på livet og forfølges av russiske og estiske kriminelle.

Underveis blir vi bedre kjent med Lumikki og forstår at hun har vært mye mobbet som barn. Dette har herdet og modnet henne, men hun har utviklet en grunnleggende skepsis til andre mennesker. Likevel klarer hun gjennom de felles opplevelsene å åpne seg litt for Elisa, som ikke har det så lett, siden det avdekkes at hennes politi-pappa er innblandet i den kriminelle virksomheten.

Det blir veldig spennende og actionfylt mot slutten, men det går bra. Det kommer jo to bøker til...

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til

Boka er skrevet av debutanten Liv Marit Weberg.

Hovedpersonen er ferdig med videregående og flytter på hybel for å studere. «Jeg flytter til Oslo for å komme meg unna det som har vært livet mitt. Jeg skal rett og slett begynne på nytt» (s.7). Til å begynne med humrer jeg litt over jenta, som forteller ærlig og rett fram om hvordan hun etter skolen «forstår sine begrensninger» (s.5) selv om hun har lært at man har valgmuligheter og kan bli akkurat hva man vil.  Men snart viser hun seg urovekkende handlingslammet og likegyldig også i sin nye tilværelse.

Kjæresten støter hun fra seg ved sin tafatthet og redsel for å bli såret. Hun slutter å studere og lever på eksistensminimum ved hjelp av penger fra Lånekassen, mens hun murer seg inne på hybelen og lyver til foreldrene om hvor bra det går med henne både sosialt og i studiene. Hun føler bare forakt for andre mennesker og slipper ingen innpå seg. Det er vanskelig å leve opp til alle krav. Hun er fornøyd med å være middels, og bokas tittel er betegnende for holdningen hennes.

Heldigvis går det bedre etter hvert, når hun endelig lar en annen pirke en sprekk i skallet hennes og tør å gi slipp på noen av forsvarsmekanismene.

Boka har korte kapitler, de færreste er på mer enn 2 sider, og et friskt og muntlig språk. Den er skrevet i en naivistisk stil, er lett å lese og anbefales også av Leser søker bok.

Thriller fra finlandssvensk småbymiljø

Lola oppned er skrevet av den finlandssvenske forfatteren Monika Fagerholm. Vi møter en mengde personer med innbyrdes tilknytning og forhold på kryss og tvers seg imellom.

En gjeng ungdommer som bor i den rike og fine bydelen Skitviken fester med og hos hverandre og farter ute om nettene.  En tenåringsjente som er død av spiseforstyrrelser, er begravet på kirkegården der barnearmeen Skjelettfuglene holder merkelige ritualer på graven hennes. En muskelsyk 19-åring er bundet til rullestolen i toppen av Møllen. Hun har en merkelig makt over disse barna. Hun tilbringer ellers tiden med å legge et puslespill med 20 000 brikker i håp om å finne fram til et bilde av en engel. Puslespillet har hun fått av sin stefar, som har begått selvmord i et varehus.

En annen ung jente har et kjærlighetsforhold til en mye eldre kommunepamp, som hun jevnlig treffer på stranden om natten for deretter å oppsøke hytta til politimannen "lille Berglund", der hun tuter som en ugle for at han skal slippe henne inn så hun kan overnatte. En filledukke som kalles Lola oppned, inneholder farlige hemmeligheter. En prest og en tidligere varehusdetektiv fører lange samtaler med 17 års mellomrom.

Den avgjørende hendelsen, som hele historien starter med, er funnet av tenåringen Flemming Petterson, myrdet i et sandtak etter en fest i en av villaene i Skitviken. Han blir funnet av 14 år gamle Jana Morton, som for alltid kommer til å preges av denne rystende opplevelsen.  Noe seinere blir den unge Anna Svanberg, utvekslingselev nettopp hjemkommet fra USA, også funnet død i et båthus. 

Jana Morton er den den første vi møter av bokas personer,17 år etter at de grusomme hendelsene som fant sted på nittitallet. Hun er på vei til en gjenforeningsmiddag hos en av de andre jentene fra den gang. Denne middagen skal komme til å oppklare hva som virkelig har skjedd - hvem som har vært hvor og når, med hvem, den skjebnesvangre natten da Flemming, og seinere Anna, ble myrdet.

Det er mange tråder å holde i og mye som skal nøstes sammen på 470 sider, men spenningen holder hele veien. Heldigvis er det en oversikt over personene og deres relasjoner fremst i boka og en innholdsfortegnelse bakerst. Anbefales.

Skandinavisk krim

I påsken leste jeg skandinavisk krim, blant annet Jenta med snø i håret av den svenske forfatteren Ninni Schulman og Håpefulle hjerte av danske Jakob Knudsen.

I Jenta med snø i håret er det ei tenåringsjente som forsvinner etter å ha løyet for foreldrene om hvor hun skulle i helga. Venninnen som hun sa hun skulle være sammen med, vet ingenting om hvor hun er. Journalist og alenemor Magdalena Hansson, nettopp hjemflyttet til Hagfors etter en opprivende skilsmisse, bistår det lokale politiet i etterforskningen med sin observasjonsevne og teft for mulige nyhetsoppslag til lokalavisen.

I Håpefulle hjerte blir det funnet to avhogde og vakumpakkede menneskehender på stranda i Skagen. Drapsetterforsker Kristian Swane må avbryte ferien sin for å ta seg av saken. Den viser seg å ha forbindelse med noe som skjedde i Bosnia under krigen der på 1990-tallet, og det er noen som har noe å hevne. Hendene tilhører et middelaldrende ektepar med tilknytning til en frimureraktig veldedighetsorganisasjon som ikke lar medmenneskelige hensyn hindre dem når det gjelder medlemmenes økonomiske interesser.

De to forfatterne skriver ganske forskjellig. Ninni Schulmann skildrer personer og miljø gjennom å fortelle ganske detaljert om hverdagslige ting, relasjoner mellom mennesker, om hva de tenker og hvordan de reagerer på hendelser og utsagn. Jakob Knudsen skriver mer rett fram og ikke så blomstrende, men likevel virker hans tekst og personskildringer mer klisjefylt.

I Schulmanns bøker mistenker man snart den ene, snart den andre og handlingen drives fram av stadig flere drypp med informasjon og opplysninger som man selv uvilkårlig prøver å sette sammen til et bilde. Dette skaper spenning. I Knudsens bok presenteres morderen, kalt Slakteren, i første kapittel og man skjønner relativt fort hvordan ting henger sammen. Forbrytelsene skildres mer rått og makabert. Jeg leser likevel videre fordi jeg blir nysgjerrig på hva som egentlig har skjedd i livet til Slakteren og hvordan disse opplevelsene har gjort han til en slik kaldblodig hevner.

Super påskekrim: Huset ved havet



Bildet er hentet fra
 www.cappelendamm.no

17 år gamle Nikolai er nyforelsket i sitt hjertes utkårede, Bea og ønsker å debutere seksuelt så snart som mulig. Han ser en sjanse når faren hans overtar et gammelt hus i et fiskevær nordpå. Perfekt for en romantisk ferie for to, siden faren hans er opptatt på jobben sin. Huset har tilhørt en enkefrue som omkom på tragisk vis da hun falt utfor en klippe i nærheten av huset.

Bea og Nicolai synes det hefter noe mystisk ved dette dødsfallet, og når de begynner å snakke med folk på butikken og andre steder, kommer det etter hvert fram at det har vært rare og uforklarlige hendelser der i fortida, og at dette preger både menneskene de møter og hele det lille samfunnet.

Begge er nysgjerrige og snartenkte, samtidig som de prøver å overgå hverandre i intellektuell kapasitet. De begynner å nøste i tråder for å prøve å finne ut mer om hva som skjedde og om den forrige huseieren virkelig kunne være så klønete at hun forårsaket sin egen død – all den tid hun har bodd i huset hele livet og kjente hver millimeter av terrenget som sin egen forklelomme.

Bea er for øvrig like lidenskapelig forelsket som Nicolai, men ingen av dem vil røpe det for den andre, så det blir en mengde viderverdigheter, avbrytelser og uforutsette ting som oppstår når det avgjørende øyeblikk nærmer seg.  Ikke lett å få utløp for kjærligheten. Men krimgåten nærmer seg i alle fall en oppklaring. Morsom og typisk lahlumsk «gammelmodig» i stilen, men alt annet enn stillestående!

God påske med god bok!

 

Rotnorsk

Elin Brodins bok Rotnorsk er en lettlest, liten og tilsynelatende enkel krimbok, men den behandler kompliserte tema og samfunnsspørsmål.

Forfatteren skriver så man suges inn i handlingen med en gang. Vi følger en «høy, mager mann» som beveger seg gjennom byen med nedslått blikk og en nøye uttenkte plan. Det viser seg at han skal til sykehuset. Der oppsøker han en bestemt avdeling og detonerer en hjemmelaget bombe. En avdelingslege blir drept og en sykepleier hardt skadet.  Deretter forsvinner mannen sporløst.

Så blir vi kjent med etterforskeren Sigurd Abild og hans politikolleger i jakten på attentatmannen. Hva slags forbrytelse er dette? En terrorhandling? En galning – en psykisk syk morder? Det er svært få spor i saken, men sykepleieren som overlevde, kan fortelle at den antatte gjerningsmannen spurte etter en navngitt lege på avdelingen like før det smalt.

Sigurd Abild er en filosoferende person. Gjennom etterforskningen konfronteres han med egne og andres fordommer, oppdager at det finnes for ham ukjente tankemønstre, ulike oppfatninger av hendelser, opplevelser og sammenhenger, alternative samfunnsmodeller.  Spørsmål og mulige svar avløser hverandre etter hvert som han dykker ned i bakenforliggende omstendigheter. Det er disse tankeprosessene omkring eksistensielle spørsmål og etterforskerens utvikling som gjør boka interessant, siden krimgåten egentlig er ganske enkel.

Den onde arven

Fantasy + thriller + krim = sant :-)

16 år gamle Julie bor hos bestefaren sin i et stort, gammelt hus kalt Woodsview. Moren hennes er svært syk og innlagt på en institusjon, og faren er forsvunnet på mystisk vis for 15 år siden. På skolen blir hun mobbet. Hennes eneste venner er Margaret og Glen, men hun har også et godt forhold til naturfaglæreren Mr. Froggle.

Julie liker å streife rundt i Uhuriaskogen i nærheten av huset. En dag går hun lenger inn i skogen enn hun pleier, og faller ved et uhell ned i en grop. Der finner hun en mystisk gjenstand som ligner en lysende rød penn. Når hun kommer tilbake til huset, viser det seg at hun har vært borte i flere dager og det er satt i gang en leteaksjon etter henne. Selv har hun ikke merket tiden.

Etter dette begynner det å skje flere underlige ting. Froggle forsvinner sporløst, Julies katt blir plutselig redd for henne og 13 ravner har slått seg ned utenfor huset for å stirre på henne.  Den merkelige gjenstanden hun fant, viser seg etter hvert å ha sammenheng med mystiske hemmeligheter i Julies familie og forsvinningen til faren hennes. Det blir også klart at noen er villig til å gå over lik for å få tak i pennen, og dermed kommer Julie i faresonen.

Boka er en skikkelig pageturner – en blanding av fantasy, thriller og kriminal.

Komme seg videre

Transitt av Kathrine Nedrejord handler om overganger, fra ett land til et annet, fra en tilværelse til en annen. Jeg-personen flytter tilbake til Oslo etter å ha jobbet en tid som sekretær på et advokatkontor i Paris. Der har hun innledet et forhold til en kollega som er gift og som hun nettopp har oppdaget venter barn nummer to. Hun har innsett at han er ambivalent til deres forhold, så hun ønsker å komme bort og starte på nytt hjemme i Norge.

Vi får høre om utviklingen av det intense kjærlighetsforholdet i Paris, om forholdet til elskeren, om hvordan han besøker henne i Norge og hvordan hun stadig blir mer og mer klar over at dette ikke er noe å satse på. Hun må skape seg et eget hjem.
I Oslo tar hun jobb i en bar og prøver gradvis å få til et mer avklaret forhold sin egen familie - mor og søster. Hun har alltid følt seg underlegen overfor den flinke, veltilpassede og favoriserte søsteren, men er likevel svært knyttet til henne.

Mot slutten av boka tar handlingen en vending som gjør at forholdet mellom søstrene forrykkes og forandres, og vi skjønner at jeg-personen kommer til å lykkes i å falle til ro og legge transitt-tilstanden bak seg. Hun framstår som mer hel og balansert. Forholdet til moren og tankene om barndommen endres også.

Det er en stillferdig flyt i boka som gjør den behagelig å lese uten at den blir kjedelig.

Hvordan slå sprekk i fasaden?

Ida Hegazi Høyers roman nummer to heter UT med store bokstaver.

Jeg-personen er utdannet ernæringsfysiolog, men har grodd inn i en ufaglært pleierjobb på en institusjon for funksjonshemmede. Der finner hun seg til rette og gjør det som forventes av henne uten å utfordre noen, verken de ansatte eller «brukerne» - eller forvente noe av dem. Hjemme lever hun et perfekt familieliv med sin snille, kjekke, oppmerksomme og kjærlige ektemann, som arbeider med veldedighet.  Sønnen er velfungerende og veltilpasset og alt framstår prikkfritt både på jobb og privat. Den reneste idyll… Tilsynelatende.

I løpet av få sider blir det imidlertid klart at det under overflaten syder og koker av noe som vil UT. Dette «urflinke vesenet» av en hovedperson lengter etter noe mer, en risiko, en utvikling, en annen innstilling til hverdagen – noe som kan røske familien ut av den gryende apatien og stagnasjonen? «Det finnes et opium i kjøkkenhyggen, et heroin i hverdagspraten» (s. 92)

Som i forfatterens forrige bok, er det noe ubehagelig og uforløst som ligger under, noe som gnager, noe som vil fram. Som et troll som vil ut i lyset? Men tør noen å ta grep?

Et lekent og spenstig språk gjør boka lett å lese.

Shimmy shimmy like jelly on a plate

Dinglen & Ramona av Cathrine Evelid er underholdende, men urovekkende.  Den er en detaljert og skittenrealistisk beskrivelse av hverdagsliv på landsbygda på sør-vestlandet på 70-og 80-tallet da romanens hovedperson, Ramona vokser opp. Men den er mye mer.

Ramonas oppvekst er traurig både materielt og følelsesmessig, men hun har et nært forhold til farmora, Kiss, som farger håret beksvart og sminker seg som ei gatejente. Kiss tilbragte ungdommen og deler av voksenlivet i USA før hun ble forlatt av mannen og kommer hjem til Norge med de to sønnene, som er faren og onkelen til Ramona.

Romanen hopper fram og tilbake i tid. Vi blir kjent med et bygdesamfunn der nabosladder og trangsynthet møter ønsket om og viljen til å få noe mer ut av livet.  Amerikansk kitsch-kultur har en bred plass og Ramona er flink til å bortforklare og drømme seg bort. Hun danser Shimmy- Shimmy på kjøkkengolvet og rister ubehaget av seg.

Drømmene førte til at Ramona forlot bygda som 16-åring, tok jobb på cruisebåt (eller er det bare ferga mellom Stavanger og Newcastle det er snakk om?), ble gift med den engang så staselige «Kapteinen», som stadig bedro henne og som nå er gammel og syk, der han tøfler rundt i morgenkåpa og tar karbad i det uendelige.

Boka starter med at Ramona returnerer til hjembygda fordi faren hennes er død. Broren har ikke varslet henne i tide til at hun rakk begravelsen. Hun møter de to brødrene sine, Roar og Dinglen (døpt Tommy), som er utviklingshemmet og bor hos Roar og kona Une. Moren deres er død tidligere, og nå ønsker Ramona å rydde opp og selge huset, få ordnet inskripsjonen på gravsteinen og reise tilbake til livet sitt i byen. Men det går tregt og hun holdes tilbake av fortida og det uavklarte forholdet til familien, både de døde og de levende.

Det blir raskt klart for Ramona at Dinglen har opplevd mer enn han kan gi uttrykk for med sin manglende språklige evne. Dinglens skjebne er trist, og det viser seg at han har opplevd fornedrende og vonde ting. Han har det nok ikke egentlig så godt hos Roar og Une. 

Håpet som brast

De håpefulle av Nicolai Houm er en lettlest og lett satirisk familiesaga på nesten 700 sider (!) der handlingen spenner fra 60-tallet og fram til i dag. Boka var veldig underholdende å lese.

Vi blir kjent med de tre voksne søsknene Lindberg og deres foreldre. Romanen gjør flere sprang i tid og forteller om oppveksten i et tilsynelatende harmonisk og velbeslått hjem på Oslos vestkant og om ulykken som preget barndommen deres så sterkt. Bildet tegner seg etter hvert av en familie der slett ikke alt går på skinner, til tross for materiell velstand og sosial vellykkethet.  

Den eldste av søsknene er individualisten Thea, som er blitt ballettdanser, men som etter hvert gjør seg til uvenns med ballettsjefen og må se seg forbigått når rollene skal besettes. Når boka starter har hun og mannen oppsøkt lege for å utrede hvorfor de ikke får barn. Legen forteller da at sædkvaliteten til mannen er for dårlig, men det rare er at prøvene til Thea viser at hun er gravid…

Broren hennes, Joachim, drømmer om å bli forfatter, men klarer ikke å mobilisere nok viljestyrke til å strukturere hverdagen på en måte som gjør at han kan arbeide. Det er mye morsommere å leve fra hånd til munn i utlandet med venner og surfe i Middelhavet. Idet boka starter har han endelig etter flere år fått utgitt sin første roman, som har fått strålende kritikker. På vei hjem til familien for å feire jul, får han en tekstmelding som kaster han tilbake ut i kaos: Jeg vet at det ikke er du som har skrevet boken. Det er over. Hva er dette?

Yngstemann i søskenflokken er blitt prest og tjenestegjør i Afghanistan. Der begår han siste dag i tjenesten en tabbe som fører til at flere blir drept og skadet.

Hvordan kunne det gå så galt for søsknene Lindberg? Gjennom opprullingen av viktige hendelser i fortiden og familiens historie, får vi et spennende blikk på det norske samfunnets utvikling gjennom 70-, 80- og 90-tallet og fram til vår tid.