Rotnorsk

Elin Brodins bok Rotnorsk er en lettlest, liten og tilsynelatende enkel krimbok, men den behandler kompliserte tema og samfunnsspørsmål.

Forfatteren skriver så man suges inn i handlingen med en gang. Vi følger en «høy, mager mann» som beveger seg gjennom byen med nedslått blikk og en nøye uttenkte plan. Det viser seg at han skal til sykehuset. Der oppsøker han en bestemt avdeling og detonerer en hjemmelaget bombe. En avdelingslege blir drept og en sykepleier hardt skadet.  Deretter forsvinner mannen sporløst.

Så blir vi kjent med etterforskeren Sigurd Abild og hans politikolleger i jakten på attentatmannen. Hva slags forbrytelse er dette? En terrorhandling? En galning – en psykisk syk morder? Det er svært få spor i saken, men sykepleieren som overlevde, kan fortelle at den antatte gjerningsmannen spurte etter en navngitt lege på avdelingen like før det smalt.

Sigurd Abild er en filosoferende person. Gjennom etterforskningen konfronteres han med egne og andres fordommer, oppdager at det finnes for ham ukjente tankemønstre, ulike oppfatninger av hendelser, opplevelser og sammenhenger, alternative samfunnsmodeller.  Spørsmål og mulige svar avløser hverandre etter hvert som han dykker ned i bakenforliggende omstendigheter. Det er disse tankeprosessene omkring eksistensielle spørsmål og etterforskerens utvikling som gjør boka interessant, siden krimgåten egentlig er ganske enkel.

Den onde arven

Fantasy + thriller + krim = sant :-)

16 år gamle Julie bor hos bestefaren sin i et stort, gammelt hus kalt Woodsview. Moren hennes er svært syk og innlagt på en institusjon, og faren er forsvunnet på mystisk vis for 15 år siden. På skolen blir hun mobbet. Hennes eneste venner er Margaret og Glen, men hun har også et godt forhold til naturfaglæreren Mr. Froggle.

Julie liker å streife rundt i Uhuriaskogen i nærheten av huset. En dag går hun lenger inn i skogen enn hun pleier, og faller ved et uhell ned i en grop. Der finner hun en mystisk gjenstand som ligner en lysende rød penn. Når hun kommer tilbake til huset, viser det seg at hun har vært borte i flere dager og det er satt i gang en leteaksjon etter henne. Selv har hun ikke merket tiden.

Etter dette begynner det å skje flere underlige ting. Froggle forsvinner sporløst, Julies katt blir plutselig redd for henne og 13 ravner har slått seg ned utenfor huset for å stirre på henne.  Den merkelige gjenstanden hun fant, viser seg etter hvert å ha sammenheng med mystiske hemmeligheter i Julies familie og forsvinningen til faren hennes. Det blir også klart at noen er villig til å gå over lik for å få tak i pennen, og dermed kommer Julie i faresonen.

Boka er en skikkelig pageturner – en blanding av fantasy, thriller og kriminal.

Komme seg videre

Transitt av Kathrine Nedrejord handler om overganger, fra ett land til et annet, fra en tilværelse til en annen. Jeg-personen flytter tilbake til Oslo etter å ha jobbet en tid som sekretær på et advokatkontor i Paris. Der har hun innledet et forhold til en kollega som er gift og som hun nettopp har oppdaget venter barn nummer to. Hun har innsett at han er ambivalent til deres forhold, så hun ønsker å komme bort og starte på nytt hjemme i Norge.

Vi får høre om utviklingen av det intense kjærlighetsforholdet i Paris, om forholdet til elskeren, om hvordan han besøker henne i Norge og hvordan hun stadig blir mer og mer klar over at dette ikke er noe å satse på. Hun må skape seg et eget hjem.
I Oslo tar hun jobb i en bar og prøver gradvis å få til et mer avklaret forhold sin egen familie - mor og søster. Hun har alltid følt seg underlegen overfor den flinke, veltilpassede og favoriserte søsteren, men er likevel svært knyttet til henne.

Mot slutten av boka tar handlingen en vending som gjør at forholdet mellom søstrene forrykkes og forandres, og vi skjønner at jeg-personen kommer til å lykkes i å falle til ro og legge transitt-tilstanden bak seg. Hun framstår som mer hel og balansert. Forholdet til moren og tankene om barndommen endres også.

Det er en stillferdig flyt i boka som gjør den behagelig å lese uten at den blir kjedelig.

Hvordan slå sprekk i fasaden?

Ida Hegazi Høyers roman nummer to heter UT med store bokstaver.

Jeg-personen er utdannet ernæringsfysiolog, men har grodd inn i en ufaglært pleierjobb på en institusjon for funksjonshemmede. Der finner hun seg til rette og gjør det som forventes av henne uten å utfordre noen, verken de ansatte eller «brukerne» - eller forvente noe av dem. Hjemme lever hun et perfekt familieliv med sin snille, kjekke, oppmerksomme og kjærlige ektemann, som arbeider med veldedighet.  Sønnen er velfungerende og veltilpasset og alt framstår prikkfritt både på jobb og privat. Den reneste idyll… Tilsynelatende.

I løpet av få sider blir det imidlertid klart at det under overflaten syder og koker av noe som vil UT. Dette «urflinke vesenet» av en hovedperson lengter etter noe mer, en risiko, en utvikling, en annen innstilling til hverdagen – noe som kan røske familien ut av den gryende apatien og stagnasjonen? «Det finnes et opium i kjøkkenhyggen, et heroin i hverdagspraten» (s. 92)

Som i forfatterens forrige bok, er det noe ubehagelig og uforløst som ligger under, noe som gnager, noe som vil fram. Som et troll som vil ut i lyset? Men tør noen å ta grep?

Et lekent og spenstig språk gjør boka lett å lese.

Shimmy shimmy like jelly on a plate

Dinglen & Ramona av Cathrine Evelid er underholdende, men urovekkende.  Den er en detaljert og skittenrealistisk beskrivelse av hverdagsliv på landsbygda på sør-vestlandet på 70-og 80-tallet da romanens hovedperson, Ramona vokser opp. Men den er mye mer.

Ramonas oppvekst er traurig både materielt og følelsesmessig, men hun har et nært forhold til farmora, Kiss, som farger håret beksvart og sminker seg som ei gatejente. Kiss tilbragte ungdommen og deler av voksenlivet i USA før hun ble forlatt av mannen og kommer hjem til Norge med de to sønnene, som er faren og onkelen til Ramona.

Romanen hopper fram og tilbake i tid. Vi blir kjent med et bygdesamfunn der nabosladder og trangsynthet møter ønsket om og viljen til å få noe mer ut av livet.  Amerikansk kitsch-kultur har en bred plass og Ramona er flink til å bortforklare og drømme seg bort. Hun danser Shimmy- Shimmy på kjøkkengolvet og rister ubehaget av seg.

Drømmene førte til at Ramona forlot bygda som 16-åring, tok jobb på cruisebåt (eller er det bare ferga mellom Stavanger og Newcastle det er snakk om?), ble gift med den engang så staselige «Kapteinen», som stadig bedro henne og som nå er gammel og syk, der han tøfler rundt i morgenkåpa og tar karbad i det uendelige.

Boka starter med at Ramona returnerer til hjembygda fordi faren hennes er død. Broren har ikke varslet henne i tide til at hun rakk begravelsen. Hun møter de to brødrene sine, Roar og Dinglen (døpt Tommy), som er utviklingshemmet og bor hos Roar og kona Une. Moren deres er død tidligere, og nå ønsker Ramona å rydde opp og selge huset, få ordnet inskripsjonen på gravsteinen og reise tilbake til livet sitt i byen. Men det går tregt og hun holdes tilbake av fortida og det uavklarte forholdet til familien, både de døde og de levende.

Det blir raskt klart for Ramona at Dinglen har opplevd mer enn han kan gi uttrykk for med sin manglende språklige evne. Dinglens skjebne er trist, og det viser seg at han har opplevd fornedrende og vonde ting. Han har det nok ikke egentlig så godt hos Roar og Une. 

Håpet som brast

De håpefulle av Nicolai Houm er en lettlest og lett satirisk familiesaga på nesten 700 sider (!) der handlingen spenner fra 60-tallet og fram til i dag. Boka var veldig underholdende å lese.

Vi blir kjent med de tre voksne søsknene Lindberg og deres foreldre. Romanen gjør flere sprang i tid og forteller om oppveksten i et tilsynelatende harmonisk og velbeslått hjem på Oslos vestkant og om ulykken som preget barndommen deres så sterkt. Bildet tegner seg etter hvert av en familie der slett ikke alt går på skinner, til tross for materiell velstand og sosial vellykkethet.  

Den eldste av søsknene er individualisten Thea, som er blitt ballettdanser, men som etter hvert gjør seg til uvenns med ballettsjefen og må se seg forbigått når rollene skal besettes. Når boka starter har hun og mannen oppsøkt lege for å utrede hvorfor de ikke får barn. Legen forteller da at sædkvaliteten til mannen er for dårlig, men det rare er at prøvene til Thea viser at hun er gravid…

Broren hennes, Joachim, drømmer om å bli forfatter, men klarer ikke å mobilisere nok viljestyrke til å strukturere hverdagen på en måte som gjør at han kan arbeide. Det er mye morsommere å leve fra hånd til munn i utlandet med venner og surfe i Middelhavet. Idet boka starter har han endelig etter flere år fått utgitt sin første roman, som har fått strålende kritikker. På vei hjem til familien for å feire jul, får han en tekstmelding som kaster han tilbake ut i kaos: Jeg vet at det ikke er du som har skrevet boken. Det er over. Hva er dette?

Yngstemann i søskenflokken er blitt prest og tjenestegjør i Afghanistan. Der begår han siste dag i tjenesten en tabbe som fører til at flere blir drept og skadet.

Hvordan kunne det gå så galt for søsknene Lindberg? Gjennom opprullingen av viktige hendelser i fortiden og familiens historie, får vi et spennende blikk på det norske samfunnets utvikling gjennom 70-, 80- og 90-tallet og fram til vår tid.

Jeg er ikke redd for mørket

Boka åpner med et notat fra en veiledningssamtale hos PPT.  En mor har henvendt seg fordi datteren har vist tegn til mørkeredsel og udefinerbar engstelse og uro. Terapeutens vurdering er at det ikke er noe unormalt, og vedtaket går ut på at det ikke behøves noen videre oppfølging. Nederst på arket har terapeuten likevel notert med håndskrift: «Dårlig magefølelse». Denne opptakten gir en følelse av at noe ikke stemmer, at noe ubehagelig skal komme til å skje.

Vi møter deretter Signe, 14 år, på vei hjem fra spilletime. Utenfor skolebygningen, i mørket, står en mann og venter. Hun har sett han før. Hun lurer på om hun skal vente på noen før hun begir seg ut, men hun er vel ikke redd for mørket? Mor skulle egentlig kommet og møtt henne, men hun er vel blitt forhindret på jobben eller noe…

Foreldrene til Signe, Cecilie og Erlend, er skilt. De har likevel valgt å bli boende i hver sin leilighet i samme hus for liksom å la Signe slippe å vokse opp i en splittet familie.  Både Erlend og Cecilie har vonde barndomsminner etter å ha opplevd konflikter mellom foreldrene sine, og hensikten er å skåne Signe for dette.  Derfor later de som om alt er i orden og en kontrollert og fredelig sameksistens er helt naturlig, selv om begge er i ferd med å etablere seg med nye partnere og barn. Det er bare det at de egentlig aldri har brutt ordentlig med hverandre. Det er liksom noe uforløst som kverner rundt i samme spor, og ingen kommer videre.

Komposisjonen er springende, og synsvinkelen skifter mellom Erlend, Cecilie og Signe. Handlingen foregår over en periode på ca 25 år. Kapitlene er datert, så vi skjønner hvor vi er i forløpet. Gradvis avdekkes fortid, hendelser og hemmeligheter, og brikker faller på plass. Spenningen opprettholdes gjennom hele boka.

Denne boka minner om Karin Fossums Natt til fjerde november, som utkom for 10 år siden. Her er det også forholdet mellom foreldrene til den forsvunne jenta som står i fokus, og romanen dreier seg om hvordan de voksnes håndtering av egne liv kan ødelegge barnas muligheter til utvikling.