fredag 17. januar 2014

Shimmy shimmy like jelly on a plate


Dinglen & Ramona av Cathrine Evelid er underholdende, men urovekkende.  Den er en detaljert og skittenrealistisk beskrivelse av hverdagsliv på landsbygda på sør-vestlandet på 70-og 80-tallet da romanens hovedperson, Ramona vokser opp. Men den er mye mer.

Ramonas oppvekst er traurig både materielt og følelsesmessig, men hun har et nært forhold til farmora, Kiss, som farger håret beksvart og sminker seg som ei gatejente. Kiss tilbragte ungdommen og deler av voksenlivet i USA før hun ble forlatt av mannen og kommer hjem til Norge med de to sønnene, som er faren og onkelen til Ramona.

Romanen hopper fram og tilbake i tid. Vi blir kjent med et bygdesamfunn der nabosladder og trangsynthet møter ønsket om og viljen til å få noe mer ut av livet.  Amerikansk kitsch-kultur har en bred plass og Ramona er flink til å bortforklare og drømme seg bort. Hun danser Shimmy- Shimmy på kjøkkengolvet og rister ubehaget av seg.

Drømmene førte til at Ramona forlot bygda som 16-åring, tok jobb på cruisebåt (eller er det bare ferga mellom Stavanger og Newcastle det er snakk om?), ble gift med den engang så staselige «Kapteinen», som stadig bedro henne og som nå er gammel og syk, der han tøfler rundt i morgenkåpa og tar karbad i det uendelige.

Boka starter med at Ramona returnerer til hjembygda fordi faren hennes er død. Broren har ikke varslet henne i tide til at hun rakk begravelsen. Hun møter de to brødrene sine, Roar og Dinglen (døpt Tommy), som er utviklingshemmet og bor hos Roar og kona Une. Moren deres er død tidligere, og nå ønsker Ramona å rydde opp og selge huset, få ordnet inskripsjonen på gravsteinen og reise tilbake til livet sitt i byen. Men det går tregt og hun holdes tilbake av fortida og det uavklarte forholdet til familien, både de døde og de levende.

Det blir raskt klart for Ramona at Dinglen har opplevd mer enn han kan gi uttrykk for med sin manglende språklige evne. Dinglens skjebne er trist, og det viser seg at han har opplevd fornedrende og vonde ting. Han har det nok ikke egentlig så godt hos Roar og Une. 

torsdag 9. januar 2014

Håpet som brast


De håpefulle av Nicolai Houm er en lettlest og lett satirisk familiesaga på nesten 700 sider (!) der handlingen spenner fra 60-tallet og fram til i dag. Boka var veldig underholdende å lese.

Vi blir kjent med de tre voksne søsknene Lindberg og deres foreldre. Romanen gjør flere sprang i tid og forteller om oppveksten i et tilsynelatende harmonisk og velbeslått hjem på Oslos vestkant og om ulykken som preget barndommen deres så sterkt. Bildet tegner seg etter hvert av en familie der slett ikke alt går på skinner, til tross for materiell velstand og sosial vellykkethet.  

Den eldste av søsknene er individualisten Thea, som er blitt ballettdanser, men som etter hvert gjør seg til uvenns med ballettsjefen og må se seg forbigått når rollene skal besettes. Når boka starter har hun og mannen oppsøkt lege for å utrede hvorfor de ikke får barn. Legen forteller da at sædkvaliteten til mannen er for dårlig, men det rare er at prøvene til Thea viser at hun er gravid…

Broren hennes, Joachim, drømmer om å bli forfatter, men klarer ikke å mobilisere nok viljestyrke til å strukturere hverdagen på en måte som gjør at han kan arbeide. Det er mye morsommere å leve fra hånd til munn i utlandet med venner og surfe i Middelhavet. Idet boka starter har han endelig etter flere år fått utgitt sin første roman, som har fått strålende kritikker. På vei hjem til familien for å feire jul, får han en tekstmelding som kaster han tilbake ut i kaos: Jeg vet at det ikke er du som har skrevet boken. Det er over. Hva er dette?

Yngstemann i søskenflokken er blitt prest og tjenestegjør i Afghanistan. Der begår han siste dag i tjenesten en tabbe som fører til at flere blir drept og skadet.

Hvordan kunne det gå så galt for søsknene Lindberg? Gjennom opprullingen av viktige hendelser i fortiden og familiens historie, får vi et spennende blikk på det norske samfunnets utvikling gjennom 70-, 80- og 90-tallet og fram til vår tid.

fredag 3. januar 2014

Jeg er ikke redd for mørket

Boka åpner med et notat fra en veiledningssamtale hos PPT.  En mor har henvendt seg fordi datteren har vist tegn til mørkeredsel og udefinerbar engstelse og uro. Terapeutens vurdering er at det ikke er noe unormalt, og vedtaket går ut på at det ikke behøves noen videre oppfølging. Nederst på arket har terapeuten likevel notert med håndskrift: «Dårlig magefølelse». Denne opptakten gir en følelse av at noe ikke stemmer, at noe ubehagelig skal komme til å skje.

Vi møter deretter Signe, 14 år, på vei hjem fra spilletime. Utenfor skolebygningen, i mørket, står en mann og venter. Hun har sett han før. Hun lurer på om hun skal vente på noen før hun begir seg ut, men hun er vel ikke redd for mørket? Mor skulle egentlig kommet og møtt henne, men hun er vel blitt forhindret på jobben eller noe…

Foreldrene til Signe, Cecilie og Erlend, er skilt. De har likevel valgt å bli boende i hver sin leilighet i samme hus for liksom å la Signe slippe å vokse opp i en splittet familie.  Både Erlend og Cecilie har vonde barndomsminner etter å ha opplevd konflikter mellom foreldrene sine, og hensikten er å skåne Signe for dette.  Derfor later de som om alt er i orden og en kontrollert og fredelig sameksistens er helt naturlig, selv om begge er i ferd med å etablere seg med nye partnere og barn. Det er bare det at de egentlig aldri har brutt ordentlig med hverandre. Det er liksom noe uforløst som kverner rundt i samme spor, og ingen kommer videre.

Komposisjonen er springende, og synsvinkelen skifter mellom Erlend, Cecilie og Signe. Handlingen foregår over en periode på ca 25 år. Kapitlene er datert, så vi skjønner hvor vi er i forløpet. Gradvis avdekkes fortid, hendelser og hemmeligheter, og brikker faller på plass. Spenningen opprettholdes gjennom hele boka.

Denne boka minner om Karin Fossums Natt til fjerde november, som utkom for 10 år siden. Her er det også forholdet mellom foreldrene til den forsvunne jenta som står i fokus, og romanen dreier seg om hvordan de voksnes håndtering av egne liv kan ødelegge barnas muligheter til utvikling.

torsdag 23. mai 2013

Kreftbok som ikke suger!


Faen ta skjebnen er utrolig nok ikke en trist bok, selv om hovedpersonen lider av uhelbredelig kreft. Det betyr likevel ikke at man ikke blir berørt av boka.
Det handler om 17-åringene Hazel og Augustus, som møtes i støttegruppa for ungdom med kreft. De liker hverandre umiddelbart, og etter hvert blir de også forelsket i hverandre. De er et sjeldent par.  Den ene kjører bil som ei kråke siden det er vanskelig å kløtsje med et kunstig bein. Den andre har slange i nesa og triller rundt på en oksygentank. Ingen av dem er imidlertid skåret for tungebåndet, og det er underholdende å følge samtalene deres.
Gjennom hverdagslige betraktninger og fortellinger fra Hazels liv, om forholdet til foreldrene, til venner og støttegruppa, får vi et innblikk i hvordan det føles å leve som ei dødsdømt og på alle måter annerledes jente. Det er beskrivelser av sykehusopphold og kreftkurer, medisiner og maskiner som skal hjelpe henne å puste. Hazels liv ligner ikke på livet til andre ungdommer på hennes alder.
Likevel er det kjærlighetshistorien som er hovedtema i boka og som løfter stemningen og setter fokus på de viktige tingene i livet.
Hazel er svært opptatt av boka En keiserlig smerte av den nederlandske forfatteren Peter van Houten. Den handler om ei jente som dør av blodkreft, men er ikke den typen kreftbok som suger, ifølge Hazel. Hun har lenge prøvd å komme i kontakt med forfatteren fordi hun ikke er fornøyd med bokas slutt, men han bor i Nederland og er ikke å få tak i. Hun får Augustus til å lese den, og han blir begeistret og besatt av tanken på å få til et møte mellom Hazel og forfatteren. Men kan de to kreftsyke ungdommene klare en strabasiøs reise fra USA til Nederland og hjem igjen, og vil legene anbefale det?
Boka er skrevet av den amerikanske forfatteren John Green. Den anbefales i alle fall på det sterkeste!

torsdag 16. mai 2013

Min tid kommer ...

Hans Petter er skolens hakkekylling. Han er blitt mobbet gjennom hele skoletida, og heller ikke siste året på ungdomsskolen går han fri.

Boka inneholder nådeløse skildringer av mobbingen fra skolens verste bølle og plageånd, Andreas og gjengen hans. De ser ut til å drives av regelrett systematisk ondskap. Ondskap er på flere nivå et sentralt tema i boka.

Hans Petters foreldre har aldri bodd sammen, men han har god kontakt med faren, som han treffer regelmessig. På et tidspunkt blir han imidlertid svært skuffet over faren og vil ikke treffe ham mer. Moren er snill og velmenende, men litt fraværende, noe som viser seg å skyldes at hun har innledet et kjærlighetsforhold til sønnens kontaktlærer! Dette gjør jo ikke akkurat situasjonen lettere for Hans Petter…Han tilbringer mye tid alene, ofte på nettet. En dag blir han kontaktet på chat av ei jente som kaller seg Fera og vet urovekkende mye om han. Hun påstår at hun lever i framtida, i år 367 etter noe hun kaller Katastrofen. Hun sier at hun har funnet Hans Petter på en liste med navn, der Andreas også står oppført.

Hans Petter er overbevist om at det er Andreas som står bak henvendelsen og som prøver å lure ham til å utlevere seg. Han utviser i grunnen bemerkelsesverdig nettvett i starten på bekjentskapet med Fera. Etter hvert blir han imidlertid sjarmert av og nysgjerrig på denne merkelige chatte-venninnen. Det er jo ikke dagligdags at noen vil bli venn med akkurat han.

Fera forteller de villeste historier om tiden og samfunnet hun lever i. Det virker som et ganske mekanisk og kaldt samfunn. Hun prøver også å advare Hans Petter når det gjelder den kommende katastrofen, som hun kjenner til, men som han ikke har opplevd ennå...
Ondskapen kan skjule seg der man minst aner det.

Boka er skrevet av Nina Vogt-Østli.


fredag 3. mai 2013

En klassereise - og hjem igjen


Når vi først er inne på romaner med lokal tilknytning, vil jeg anbefale Bård Nannestads roman Da Henrik Husten kom hjem. Forfatteren bodde i Nittedal under oppveksten og har lagt handlingen i debutromanen sin hit.

Boka handler om to barndomskamerater, Frank Berg og Henrik Husten. Begge har hatt en oppvekst preget av overgrep og mobbing. Faren til Frank var fanatisk religiøs og tuktet familien, mens faren til Henrik var alkoholiker og voldelig. Dette førte til at familien ble uglesett i nabolaget.

Det er en engasjerende roman om to menn og forholdet dem imellom, fra barndom og ungdom - inntil Henrik river seg løs og reiser fra hjembygda. Boka åpner med at han uventet dukker opp igjen etter mange år. Han er blitt en kjent professor i København og har dermed foretatt en klassereise i forhold til den han var som barn i Nittedal. Denne hendelsen forstyrrer livet og likevekten til Frank, som aldri kom seg videre. Han er rundt 60 og bor fremdeles i foreldrenes hus i Tumyrveien. Han holder seg til nærområdet og skogen med hunden sin.

Bård Nannestad er psykiatrisk sykepleier og nå bosatt i Arendal. Hans debutroman ble nylig tildelt Sørlandets litteraturpris for 2013.

fredag 26. april 2013

Mord i Hakadal kirke

Her er en spennende fortelling! Den involverer blant mye annet:
  • en uortodoks psykolog med egne private problemer
  • kampsport på høyt nivå
  • en kontrollerende og temmelig bisk sjefsetterforsker, rank som en linjal i ryggen
  • en noe mer medgjørlig lokal lensmannsbetjent, som aldri tar av seg uniformen
  • heftig skyping
  • en rød anorakk
  • hemmelige koder og mønstre
- og en stadig mer intrikat mordetterforskning med tråder langt bakover i de involvertes fortid. Det dreier seg om en seriemorder som har en nøye uttenkt plan å gjennomføre.

Psykologen Ina Grieg bor på Rotnes og har kontor på Mo i etasjen over Peppes Pizza. Familien består ellers av to døtre i barnehagealder (som også kommer i faresonen i løpet av boka) og samboeren Amund, som er spesialpedagog og jobber på Rotnes skole. Ina blir motvillig dratt inn i etterforskningen, siden hun har hatt en tilknytning til ett av mordofrene.

Boka åpner med at en mann myrdes i middelalder-ruinene etter Margareta-kirken i Maridalen. Hendelsen har mange likhetstrekk med mordet på Inas tidligere kollega og elsker, Karsten Scheel. Han ble drept på mystisk vis i Hakadal kirke for fem år siden, og forbrytelsen er aldri blitt oppklart.

Hvis du liker thrillere og syns det kan være artig med en lokal vri, bør du lese Den mørke porten av Lars Mæhle.