Det fine som flyter forbi

Historien er egentlig på mange måter trist. Men den er fortalt på en vakker måte, og miljøet og personene framstår som ekte. Det er også mange glimt av medmenneskelighet og varme.

Det handler om oppvekst under vanskelige kår i våre dagers London. Hovedpersonen er 14 år gamle Jamie, som bor i slumområdet Little Venice, på feil side av elva. Han bor sammen med moren og hennes stadig skiftende kjærester, som flytter inn og ut. Det er en del vold i hjemmet – ikke alle kjærestene er helt gode. Men forholdet mellom Jamie og mora er varmt og nært, og de har sterk omsorg for hverandre. Jamie er glad i å tegne og har alltid skisseblokk med seg når han er ute. Ellers henger han med kompisene og tenker at lite og ingenting skjer i nabolaget der han bor.

Da dukker den litt tuslete naboen Mr. Allen med ”pedobrillene” opp, ”[…] en litt halvgammel fyr som ingen kjenner, men som alle baksnakker” (s.6) Kompisene mobber Mr. Allen, men Jamie tar sjansen på å bli kjent med han, og det viser seg at han driver med fotografering og har sans for kunst og detaljene i omgivelsene, akkurat som Jamie. Men er det ikke noe som tyder på at det hefter noe suspekt ved Mr. Allen, i og med pedo-ryktene og fotograferingen...? Fin beskrivelse av hvordan ondsinnede rykter kan ødelegge for folk.

Jamie blir også kjent med den 19 år gamle Ariel, som bor i kjellerleiligheten. Han lyver på alderen og opplever en romanse med henne.

Ellers hører vi om gjenger, festing og slåssing, småkriminalitet og vold. Heldigvis viser Jamie selv modenhet og personlig styrke og tar et voksent valg mot slutten av boka. Dermed framstår han som en helstøpt person, som det er håp for - til tross for den triste tilværelsen han sliter med i oppveksten.

Tom Egeland anmeldte boka i VG og kalte den ”en perle av en debutroman”. Han mente at bokas styrke først og fremst ligger i språket. Sjekk bare den poetiske tittelen... 

Debutanten Ida Løkås vant Schibstedts manuskonkurranse med denne boka og har fått mye positiv omtale.

Under verden

... er noe for seg selv - en pussig, men urovekkende roman som fascinerer fra første side.

Den er en jeg-fortelling om ei ung kvinne som flytter (eller flykter?) ut på bygda etter en skilsmisse. Sammen med hunden sin slår hun seg til i ei falleferdig hytte som hun har overtatt etter eks-mannen. Alt fortelles på en tilforlatelig, til tider nesten munter måte, men det merkes snart en ubestemmelig og ubehagelig undertone.

Det er mye å gjøre med å renovere og sette hytta i stand så man kan bo der, mye å ruske opp i, mye gammel skitt og gammelt rask hun må få fram i lyset og kvitte seg med. Det kravler og krafser i vegger, golv og tak og det er en ubestemmelig lukt som ikke slipper taket samme hvor mye hun vasker. Dessuten er det dette Dyret som lusker omkring i skogen som omgir hytta…

Sommeren går over i høst og vinter. Vi følger jeg-personens famlende, men likevel motvillige, forsøk på å bli en del av bygdesamfunnet, på den lokale puben på fredagskveldene og på søndagsmiddager hos familien på nabogården. Hele tiden er det noe som skurrer, noe som ikke blir helt riktig til tross for tilsynelatende velmente forsøk på sosialisering. Da hun røper for naboene at hun skriver, setter de henne på tanken å oppsøke Per Petterson, som bor i samme kommune. Hun blir mer og mer opptatt av den kjente forfatteren og innbiller seg til slutt at hun kjenner ham, selv om de knapt har snakket sammen.

Hun tar jobb på Cubus, men klarer ikke å lære seg navnet til de tre kollegene, slik at hver gang hun nevner dem, heter de noe annet enn sist. Hun virker ikke egentlig interessert i andre mennesker, har i alle fall vanskelig for å slå rot selv om det kanskje er det hun lengter aller mest etter. Gjennom hele boka snakker hun om at det er den dagen hun bestemmer seg for å bli værende. Men så er det ”den umulige sorgen, å komme hjem” … (s. [186])

Boka inneholder vakre naturskildringer fra skogen og landsbygda, morsomme miljøskildringer og språket er spenstig.

Bollywood i bokform

I Noman Mubashirs roman Oslostaner blir vi kjent med de unge mennene Momi og Rumi, født i Norge av foreldre som innvandret fra Pakistan på 70-tallet. Bestekompisene handler i London og bor i designerleiligheter i Nydalen. Sammen driver de det populære utestedet Cashual & Curry i Oslo. Hit kommer kjendiser, advokater, vellykkede forretningsmenn og elegante desijenter for å danse, se og bli sett.

Rumi forelsker seg hodestups i den vakre, hijab-kledte Rubina Aftab, som han får øye på ved en tilfeldighet. Hun forhekser Rumi og stjeler hjertet hans. Dessverre har hun tilknytning til den fundamentalistiske organisasjonen «Muslim by Nature», en gruppering som ikke går av veien for å bruke vold og terror i sin kamp mot den vestlige dekadansen. Nå starter dramatikken for alvor, da Momi og hans stilige tomboy-aktige kone Sania må sette alle krefter inn for å redde Rumi fra uføret han er på vei inn i.

Boka er full av svulstige utrykk og metaforer, og man ser levende for seg miljøene som forfatteren forteller om. Samtidig setter han fingeren på en del sentrale problemstillinger i skjæringspunktet mellom religiøsitet og sekularisme. Det handler om noe mer enn Rumis hjerte og smerte. Undertittelen, En bollywoodroman, er ganske betegnenede, både når det gjelder miljøskildring, språklig svulstighet og handling.

"Det kommer en hul klang når jeg slår på deg, løytnant Størmer"

Det første man legger merke til ved Lars Myttings første bok etter Hestekrefter, er bilmerket på forsiden. Det er logoen til en Thunderbird. Vårofferet handler bl.a. om biler, skytevåpen og jakt - og bittelitt om bensinstasjoner - men mest om  livets alvorlige sider.

«Aksel Størmer kjørte sakte over demningen da et stykke av rekkverket brøt seg løs. Det tok form i lyskjeglen fra frontrutene, fikk armer og hode og ble til en sped guttunge med tuggete hår. Foret i boblejakka tøt ut fra sømmene; ryggen som vendte mot det hustrige vinddraget sto hvit av snø.» (s.9)

Her er vi allerede presentert for de to hovedpersonene. Guttungen viser seg å være den skakkjørt jentungen Joanna uten h, som har opplevd grov omsorgssvikt. Aksel Størmer er løytnant og skulle ha vært i Afghanistan, men er i stedet på vei til Messingdalen for å lede avviklingen av stedets gamle militærleir. Hva han har opplevd som har ført til denne degraderingen, får vi vite litt om etter hvert.

Boka er en usminket, men varm skildring av bygda og dens mørke krefter, og bygdefolket kommer tettere inn på Aksel enn han liker. Han er på flukt fra flere ubehagelige ting i livet sitt. Det kreves noe av ham som han ikke synes at han er i stand til å gi. Han plages av det oberstløytnanten sa til ham da han fortalte at en annen skulle overta Aksels tropp og reise til Afghanistan: ”Det kommer en hul klang når jeg slår på deg, løytnant Størmer”.

Hestekrefter

Har du et nostalgisk forhold til bensinstasjoner? Irriterer du deg over at alt i våre dager handler om pølser, melk og brød og video i stedet for motorolje, bensin og forgassere? Da er dette boka for deg: Hestekrefter av Lars Mytting. Den er en kritisk kommentar til vårt samfunn der altfor mye dreier seg om design og "konsepter". I tillegg er det en gripende kjærlighetshistorie mellom hovedpersonen og hun som riksveien tok... Anbefales!

Høstferie på "øde øy"

Noen liker store, tjukke, ordrike bøker og andre liker dem tynne og uten unødvendig prat. Mandø er for de sistnevnte. Den er innbydende tynn og lettlest, men under overflaten lurer en psykologisk gripende fortelling om natur og uskyld som går tapt.

Boka er skrevet av Kjersti Vik og er hennes debut-bok.

Den handler om en vennegjeng i 18-19-årsalderen som bestemmer seg for å tilbringe høstferien på den forblåste og gudsforlatte lille danske øya Mandø. Dit - og derifra - kommer man bare når tidevannet trekker seg tilbake så den smale, seks kilometer lange "låningsveien" stiger opp fra havet. Når det er flo sjø, ligger veien under vann og man kommer ingen vei før havet igjen trekker seg tilbake. Vi kommer tett inn på de sju vennene, som fordriver tida med å teste både sine egne, vennenes og naturens grenser. De treffer en av de innfødte, en gutt på deres egen alder, som har levd hele sitt liv på øya og som utfordrer dem ved å være helt annerledes. Maja, som føler seg som femte hjul på vogna i vennegjengen etter hvert som gutter og jenter finner hverandre, bestemmer seg for at Claus skal være hennes prosjekt denne høstferieuka.

Trist, men positiv

Iblant kan man også lese ei bok med et i og for seg tragisk tema og likevel glede seg over den. Det er jo også lystlesing. Åsa Linderborg har skrevet ei gripende - og faktisk positiv - bok om sin oppvekst med en alkoholisert pappa. Boka heter Meg eier ingen. Her forteller hun med stor ømhet og kjærlighet om livet med faren, som hun både elsker og skammer seg over. Han er alenepappa og har nabolagets fineste blomster på balkongen, men starter dagen med å kaste opp gårsdagens øl. Han setter av Åsa i mørket utenfor barnehagen, så hun kan vente der til de åpner. Selv må han på jobb på metallverket i Västerås. Åsa synes han er verdens beste pappa. Åsa vokste opp på 70-tallet og beskriver et miljø der det er stor forskjell på arbeiderklassen, som hennes familie tilhører, og den finere middelklassen.

Hør henne selv fortelle om boka i Bokprogrammet fra NRK: http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/149050