"Det kommer en hul klang når jeg slår på deg, løytnant Størmer"

Det første man legger merke til ved Lars Myttings første bok etter Hestekrefter, er bilmerket på forsiden. Det er logoen til en Thunderbird. Vårofferet handler bl.a. om biler, skytevåpen og jakt - og bittelitt om bensinstasjoner - men mest om  livets alvorlige sider.

«Aksel Størmer kjørte sakte over demningen da et stykke av rekkverket brøt seg løs. Det tok form i lyskjeglen fra frontrutene, fikk armer og hode og ble til en sped guttunge med tuggete hår. Foret i boblejakka tøt ut fra sømmene; ryggen som vendte mot det hustrige vinddraget sto hvit av snø.» (s.9)

Her er vi allerede presentert for de to hovedpersonene. Guttungen viser seg å være den skakkjørt jentungen Joanna uten h, som har opplevd grov omsorgssvikt. Aksel Størmer er løytnant og skulle ha vært i Afghanistan, men er i stedet på vei til Messingdalen for å lede avviklingen av stedets gamle militærleir. Hva han har opplevd som har ført til denne degraderingen, får vi vite litt om etter hvert.

Boka er en usminket, men varm skildring av bygda og dens mørke krefter, og bygdefolket kommer tettere inn på Aksel enn han liker. Han er på flukt fra flere ubehagelige ting i livet sitt. Det kreves noe av ham som han ikke synes at han er i stand til å gi. Han plages av det oberstløytnanten sa til ham da han fortalte at en annen skulle overta Aksels tropp og reise til Afghanistan: ”Det kommer en hul klang når jeg slår på deg, løytnant Størmer”.