onsdag 6. mai 2015

Daughter of the Drow

Daughter of the Drow er første bok i trilogien Starlight & Shadows om svartalvprinsessen Liriel Baenre. I boka møter vi en ung, fyrrig kvinne med sterk personlighet og et drømmende hjerte. Hun vokser opp uten mye engasjement fra faren, Gromph, bortsett fra når han kan bruke henne til egen vinning. Dette gir henne mye frihet, noe hun utnytter til det fulle så hun kan tilfredsstille sin egen lyst for eventyr og vennskap.

Magien i Forgotten Realms er delt opp mellom guddommelig og mer mystikk-orientert. Den mystiske magien er personlig og drevet fram av brukerens vilje, mens den guddommelige har sin opprinnelse i en gud eller gudinne. Svartalvene har flere guddommer, og den største blant disse er gudinnen Lolth.

I Menzoberranzan, Liriels underjordiske fødeby, domineres hele samfunnet av Lolth sin kirke. De øverste politikerne er alle yppersteprestinner, og kun kvinnelige svartalver kan bli medlemmer av presteskapet (eller prestinneskapet som det da burde hete siden det kvinnelige er standarden i dette samfunnet). Svartalvenes samfunn er basert på den femmefobiske idéen om at et matriarki ikke vil være noe annerledes enn et patriarki i utforming og praksis. Ironisk nok er det misandriske matriarkiet til Lolth da basert på maskuline idealer som konkurranse, stoisk holdning og den sterkestes rett. Samtidig inkluderer den de mørke sidene av femininitet, som sladder, intriger og attentater. Dette er noe både mannlige og kvinnelige svartalver deltar i, og med stor glede da det er sagt at Lolth favoriserer de som er best i dette «spillet». Kvinnene har en klar fordel.

Liriel er helt klart oppvokst på et kvinnelig svartalv-privilegium, og en prinsesses sådan. Hun er bortskjemt, egoistisk og arrogant, som oppførselen hennes viser i møtene med blant annet mennesket Fyodor og den mannlige svartalven Gorlist. Ulikt andre kvinnelige svartalver drømmer hun om eventyr og ekte vennskap, to ting hun ikke kan få i den undertrykkende og svikefulle atmosfæren i hjembyen sin. Hun er leken og nysgjerrig, kjapp i replikken og vittig nok til å slippe unna med det. De nådeløse spillereglene til svartalvene har hun fulgt hele livet, men hun griper smutthullene der hun finner dem.

Hun er heller ikke det eneste unntaket beskrevet i boka. Elaine skriver også om svartalver som følger andre guddommer, i dette tilfellet Vhaeraun og Eilistraee. Gorlist og hans far, Nisstyre, tilhengere av Vhaeraun, er like undertrykkende og svikefulle som andre svartalver, men de er betraktelig mer åpensindige i forhold til måten de forholder seg til andre raser på. Det vil si at de dreper dem ikke alltid etter å ha ranet dem.

Tilhengerne av Eilistraee er derimot et stort avvik fra det ordinære. De praktiserer åpensindighet og toleranse, oppfordrer til fred og beskytter forskjellige områder fra angrep. Svartalver som forlater underverdenen til fordel for et liv under måneskinn og nattemørke finner ofte et hjem blant dem.

Fyodor er rosinen i pølsa. For det første er han et menneske, og en mann sådan. Han kommer fra landet Rashemen, et land hvis kultur ligner på en sammenslåing av Russland og Skandinavia, men med hovedvekt på førstnevnte. Rashemen er styrt av hekser, kvinner som praktiserer både mystisk og guddommelig magi under en trefoldig gudinne. Folket i Rashemen er stolte av sitt opphav, hardtarbeidende, direkte og ærlige. Fyodor er intet unntak.

Elaines skildringer og skrivemåte er veldig fengende. Fra første side blir jeg dratt inn i en verden av magi, mystikk og spenning, og den gir ikke slipp før jeg legger fra meg boken (ytterst motvillig). Måten hun beskriver Liriel på er veldig troverdig. Jeg har lett for å se henne for meg i den situasjonen hun er. Altfor ofte, spesielt i fantasy, vil en forfatter heller skrive om en «perfekt» hovedfigur som aldri gjør noe galt, har skjønt alt som er feil rundt seg fra barnsbein av og dermed ikke har noe særlig behov for videreutvikling. Liriel, derimot, har dybde og demonstrerer utmerket hvordan et samfunn påvirker selv de som skiller seg ut og vil noe annet enn det verdenen rundt dem har å tilby.

Bøker av typen Daughter of the Drow er en sjeldenhet i fantasylitteratur. Det fantastiske blir mer troverdig i Elaines skildringer, mer virkelig. Hun får meg til å undres over alle de magiske tingene som skjer, samtidig som det er mer enn nok plass til personene i historien. Handlingen baserer seg på et enkelt, men treffsikkert konsept, og utvikler seg på en logisk måte. I Liriel får jeg ei heltinne jeg kan tro på men ikke forutsi handlingene til. Nærværet av en kvinnelig hovedperson i en ellers mannsdominert verden av hovedpersoner er veldig oppmuntrende. Nå mangler bare en menneskekvinne som jeg kan like og som er et forbilde til samme tid.


Skrevet av Ina Mulvik, praksisstudent ved skolebiblioteket

Ingen kommentarer: