Ove er rett og slett notorisk utro.
Han er fastlege og genuint opptatt
av pasientene sine, som han følger over mange år gjennom deres ulike livsfaser.
Der er han stødig som en klippe.
Privat er han imidlertid så lettbevegelig og forelsket at han ikke
kan la være å nedlegge den ene damen etter den andre. Likevel blir han aldri
helt fornøyd. Han prøver så godt han kan og virker oppriktig glad
i dem alle. Men ingen av forholdene varer. Gresset er stadig grønnere på den
andre siden…
Hvorfor gidder jeg å lese videre om denne tilsynelatende ufordragelige
fyren? Fordi forfatteren i løpet av boka faktisk klarer å presentere ham som troverdig og sympatisk, rett og slett
menneskelig. Ove greier bare ikke å finne roen i tilværelsen. Han forelsker seg dypt og inderlig gang på gang, men
han må betale for sin svake karakterstyrke ved at han mister den nære kontakten med døtrene fra første
ekteskap og seinere sønnen fra det andre.
Vi møter ham først som ung turnuskandidat idet han følger ei jente hjem. Hun vil imidlertid ikke at han blir med inn. Uproblematisk for Ove, som bare sykler videre til en annen kvinne han kjenner. Hun blir hans kone. Skuespillerinnen som han seinere bedrar henne med, er ikke lett å leve sammen med, til tross for at han så gjerne vil. Til slutt går
også dette forholdet i stykker. Men Ove er allerede inne i et nytt.
Handlingen i boka strekker seg fra 1978 til 2010. Mot
slutten av boka erkjenner han at livet hans slik han ønsket det, var sammen med den
første kona. Siden har det bare vært rot. Som 61-åring er han gått over til kontaktannonser på nettet.
Forfatteren har sans for hverdagslivets
detaljer og kontraster og vever, litt omstendelig, sammen portrettet av Ove, slik
at han framstår som et levende menneske.
Trude Marstein har skrevet romanen Hjem til meg.
