Hva er det med Ove?

Ove er rett og slett notorisk utro.

Han er fastlege og genuint opptatt av pasientene sine, som han følger over mange år gjennom deres ulike livsfaser. Der er han stødig som en klippe.

Privat er han imidlertid så lettbevegelig og forelsket at han ikke kan la være å nedlegge den ene damen etter den andre. Likevel blir han aldri helt fornøyd. Han prøver så godt han kan og virker oppriktig glad i dem alle. Men ingen av forholdene varer. Gresset er stadig grønnere på den andre siden…

Hvorfor gidder jeg å lese videre om denne tilsynelatende ufordragelige fyren? Fordi forfatteren i løpet av boka faktisk klarer å  presentere ham som troverdig og sympatisk, rett og slett menneskelig. Ove greier bare ikke å finne roen i tilværelsen. Han forelsker seg dypt og inderlig gang på gang, men han må betale for sin svake karakterstyrke ved at han mister den nære kontakten med døtrene fra første ekteskap og seinere sønnen fra det andre.

Vi møter ham først som ung turnuskandidat idet han følger ei jente hjem. Hun vil imidlertid ikke at han blir med inn. Uproblematisk for Ove, som bare sykler videre til en annen kvinne han kjenner. Hun blir hans kone. Skuespillerinnen som han seinere bedrar henne med, er ikke lett å leve sammen med, til tross for at han så gjerne vil. Til slutt går også dette forholdet i stykker. Men Ove er allerede inne i et nytt.

Handlingen i boka strekker seg fra 1978 til 2010. Mot slutten av boka erkjenner han at livet hans slik han ønsket det, var sammen med den første kona. Siden har det bare vært rot. Som 61-åring er han gått over til kontaktannonser på nettet.

Forfatteren har sans for hverdagslivets detaljer og kontraster og vever, litt omstendelig, sammen portrettet av Ove, slik at han framstår som et levende menneske.

Trude Marstein har skrevet romanen Hjem til meg.

Ingenting er så rødt som blod i snø...

Rød som blod av Salla Simukka er en seriøs og spennende krim for unge lesere. Den er første bok i en trilogi.

17 år gamle Lumikki Andersson går musikk, dans og drama på videregående og framstår som ei svært selvstendig, uredd og reflektert jente.  Hun er ikke opptatt av klær, sminke og gutter som klassevenninnene. Hun driver med sitt og legger seg av prinsipp ikke opp i andres saker.

Men en iskald vintermorgen stikker hun hodet inn på mørkerommet på skolen og får øye på dusinvis av 500-eurosedler som henger til tørk. Det lukter rart der inne, og det er rødbrune flekker på golvet – gammelt blod. I tillegg overhører hun en samtale mellom noen tiskende jålejenter om noe som har foregått på en fest i helga.  Når hun skjønner at rektors sønn har vært inne på mørkerommet og tatt med seg eurosedlene, tar nysgjerrigheten overhånd og hun begynner å spane. Dette har hun talent for. Som hun selv så ironisk sier: «Jeg er Hercule Poirot og Lisbeth Salanders ukjente datter» (s.102)

Det viser seg snart at de blodige pengesedlene, som tre av skolekameratene har funnet ved en tilfeldighet, stammer fra internasjonal narkotikahandel som også involverer traficking og drap. Bak alt står den legendariske «Isbjørnen». Etter hvert som Lumikki motvillig går med på å hjelpe skolekameratene ut av knipa, vikler hun seg stadig lengere inn i saken. Hun trues på livet og forfølges av russiske og estiske kriminelle.

Underveis blir vi bedre kjent med Lumikki og forstår at hun har vært mye mobbet som barn. Dette har herdet og modnet henne, men hun har utviklet en grunnleggende skepsis til andre mennesker. Likevel klarer hun gjennom de felles opplevelsene å åpne seg litt for Elisa, som ikke har det så lett, siden det avdekkes at hennes politi-pappa er innblandet i den kriminelle virksomheten.

Det blir veldig spennende og actionfylt mot slutten, men det går bra. Det kommer jo to bøker til...

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til

Boka er skrevet av debutanten Liv Marit Weberg.

Hovedpersonen er ferdig med videregående og flytter på hybel for å studere. «Jeg flytter til Oslo for å komme meg unna det som har vært livet mitt. Jeg skal rett og slett begynne på nytt» (s.7). Til å begynne med humrer jeg litt over jenta, som forteller ærlig og rett fram om hvordan hun etter skolen «forstår sine begrensninger» (s.5) selv om hun har lært at man har valgmuligheter og kan bli akkurat hva man vil.  Men snart viser hun seg urovekkende handlingslammet og likegyldig også i sin nye tilværelse.

Kjæresten støter hun fra seg ved sin tafatthet og redsel for å bli såret. Hun slutter å studere og lever på eksistensminimum ved hjelp av penger fra Lånekassen, mens hun murer seg inne på hybelen og lyver til foreldrene om hvor bra det går med henne både sosialt og i studiene. Hun føler bare forakt for andre mennesker og slipper ingen innpå seg. Det er vanskelig å leve opp til alle krav. Hun er fornøyd med å være middels, og bokas tittel er betegnende for holdningen hennes.

Heldigvis går det bedre etter hvert, når hun endelig lar en annen pirke en sprekk i skallet hennes og tør å gi slipp på noen av forsvarsmekanismene.

Boka har korte kapitler, de færreste er på mer enn 2 sider, og et friskt og muntlig språk. Den er skrevet i en naivistisk stil, er lett å lese og anbefales også av Leser søker bok.

Thriller fra finlandssvensk småbymiljø

Lola oppned er skrevet av den finlandssvenske forfatteren Monika Fagerholm. Vi møter en mengde personer med innbyrdes tilknytning og forhold på kryss og tvers seg imellom.

En gjeng ungdommer som bor i den rike og fine bydelen Skitviken fester med og hos hverandre og farter ute om nettene.  En tenåringsjente som er død av spiseforstyrrelser, er begravet på kirkegården der barnearmeen Skjelettfuglene holder merkelige ritualer på graven hennes. En muskelsyk 19-åring er bundet til rullestolen i toppen av Møllen. Hun har en merkelig makt over disse barna. Hun tilbringer ellers tiden med å legge et puslespill med 20 000 brikker i håp om å finne fram til et bilde av en engel. Puslespillet har hun fått av sin stefar, som har begått selvmord i et varehus.

En annen ung jente har et kjærlighetsforhold til en mye eldre kommunepamp, som hun jevnlig treffer på stranden om natten for deretter å oppsøke hytta til politimannen "lille Berglund", der hun tuter som en ugle for at han skal slippe henne inn så hun kan overnatte. En filledukke som kalles Lola oppned, inneholder farlige hemmeligheter. En prest og en tidligere varehusdetektiv fører lange samtaler med 17 års mellomrom.

Den avgjørende hendelsen, som hele historien starter med, er funnet av tenåringen Flemming Petterson, myrdet i et sandtak etter en fest i en av villaene i Skitviken. Han blir funnet av 14 år gamle Jana Morton, som for alltid kommer til å preges av denne rystende opplevelsen.  Noe seinere blir den unge Anna Svanberg, utvekslingselev nettopp hjemkommet fra USA, også funnet død i et båthus. 

Jana Morton er den den første vi møter av bokas personer,17 år etter at de grusomme hendelsene som fant sted på nittitallet. Hun er på vei til en gjenforeningsmiddag hos en av de andre jentene fra den gang. Denne middagen skal komme til å oppklare hva som virkelig har skjedd - hvem som har vært hvor og når, med hvem, den skjebnesvangre natten da Flemming, og seinere Anna, ble myrdet.

Det er mange tråder å holde i og mye som skal nøstes sammen på 470 sider, men spenningen holder hele veien. Heldigvis er det en oversikt over personene og deres relasjoner fremst i boka og en innholdsfortegnelse bakerst. Anbefales.

Skandinavisk krim

I påsken leste jeg skandinavisk krim, blant annet Jenta med snø i håret av den svenske forfatteren Ninni Schulman og Håpefulle hjerte av danske Jakob Knudsen.

I Jenta med snø i håret er det ei tenåringsjente som forsvinner etter å ha løyet for foreldrene om hvor hun skulle i helga. Venninnen som hun sa hun skulle være sammen med, vet ingenting om hvor hun er. Journalist og alenemor Magdalena Hansson, nettopp hjemflyttet til Hagfors etter en opprivende skilsmisse, bistår det lokale politiet i etterforskningen med sin observasjonsevne og teft for mulige nyhetsoppslag til lokalavisen.

I Håpefulle hjerte blir det funnet to avhogde og vakumpakkede menneskehender på stranda i Skagen. Drapsetterforsker Kristian Swane må avbryte ferien sin for å ta seg av saken. Den viser seg å ha forbindelse med noe som skjedde i Bosnia under krigen der på 1990-tallet, og det er noen som har noe å hevne. Hendene tilhører et middelaldrende ektepar med tilknytning til en frimureraktig veldedighetsorganisasjon som ikke lar medmenneskelige hensyn hindre dem når det gjelder medlemmenes økonomiske interesser.

De to forfatterne skriver ganske forskjellig. Ninni Schulmann skildrer personer og miljø gjennom å fortelle ganske detaljert om hverdagslige ting, relasjoner mellom mennesker, om hva de tenker og hvordan de reagerer på hendelser og utsagn. Jakob Knudsen skriver mer rett fram og ikke så blomstrende, men likevel virker hans tekst og personskildringer mer klisjefylt.

I Schulmanns bøker mistenker man snart den ene, snart den andre og handlingen drives fram av stadig flere drypp med informasjon og opplysninger som man selv uvilkårlig prøver å sette sammen til et bilde. Dette skaper spenning. I Knudsens bok presenteres morderen, kalt Slakteren, i første kapittel og man skjønner relativt fort hvordan ting henger sammen. Forbrytelsene skildres mer rått og makabert. Jeg leser likevel videre fordi jeg blir nysgjerrig på hva som egentlig har skjedd i livet til Slakteren og hvordan disse opplevelsene har gjort han til en slik kaldblodig hevner.

Super påskekrim: Huset ved havet



Bildet er hentet fra
 www.cappelendamm.no

17 år gamle Nikolai er nyforelsket i sitt hjertes utkårede, Bea og ønsker å debutere seksuelt så snart som mulig. Han ser en sjanse når faren hans overtar et gammelt hus i et fiskevær nordpå. Perfekt for en romantisk ferie for to, siden faren hans er opptatt på jobben sin. Huset har tilhørt en enkefrue som omkom på tragisk vis da hun falt utfor en klippe i nærheten av huset.

Bea og Nicolai synes det hefter noe mystisk ved dette dødsfallet, og når de begynner å snakke med folk på butikken og andre steder, kommer det etter hvert fram at det har vært rare og uforklarlige hendelser der i fortida, og at dette preger både menneskene de møter og hele det lille samfunnet.

Begge er nysgjerrige og snartenkte, samtidig som de prøver å overgå hverandre i intellektuell kapasitet. De begynner å nøste i tråder for å prøve å finne ut mer om hva som skjedde og om den forrige huseieren virkelig kunne være så klønete at hun forårsaket sin egen død – all den tid hun har bodd i huset hele livet og kjente hver millimeter av terrenget som sin egen forklelomme.

Bea er for øvrig like lidenskapelig forelsket som Nicolai, men ingen av dem vil røpe det for den andre, så det blir en mengde viderverdigheter, avbrytelser og uforutsette ting som oppstår når det avgjørende øyeblikk nærmer seg.  Ikke lett å få utløp for kjærligheten. Men krimgåten nærmer seg i alle fall en oppklaring. Morsom og typisk lahlumsk «gammelmodig» i stilen, men alt annet enn stillestående!

God påske med god bok!

 

Rotnorsk

Elin Brodins bok Rotnorsk er en lettlest, liten og tilsynelatende enkel krimbok, men den behandler kompliserte tema og samfunnsspørsmål.

Forfatteren skriver så man suges inn i handlingen med en gang. Vi følger en «høy, mager mann» som beveger seg gjennom byen med nedslått blikk og en nøye uttenkte plan. Det viser seg at han skal til sykehuset. Der oppsøker han en bestemt avdeling og detonerer en hjemmelaget bombe. En avdelingslege blir drept og en sykepleier hardt skadet.  Deretter forsvinner mannen sporløst.

Så blir vi kjent med etterforskeren Sigurd Abild og hans politikolleger i jakten på attentatmannen. Hva slags forbrytelse er dette? En terrorhandling? En galning – en psykisk syk morder? Det er svært få spor i saken, men sykepleieren som overlevde, kan fortelle at den antatte gjerningsmannen spurte etter en navngitt lege på avdelingen like før det smalt.

Sigurd Abild er en filosoferende person. Gjennom etterforskningen konfronteres han med egne og andres fordommer, oppdager at det finnes for ham ukjente tankemønstre, ulike oppfatninger av hendelser, opplevelser og sammenhenger, alternative samfunnsmodeller.  Spørsmål og mulige svar avløser hverandre etter hvert som han dykker ned i bakenforliggende omstendigheter. Det er disse tankeprosessene omkring eksistensielle spørsmål og etterforskerens utvikling som gjør boka interessant, siden krimgåten egentlig er ganske enkel.

Den onde arven

Fantasy + thriller + krim = sant :-)

16 år gamle Julie bor hos bestefaren sin i et stort, gammelt hus kalt Woodsview. Moren hennes er svært syk og innlagt på en institusjon, og faren er forsvunnet på mystisk vis for 15 år siden. På skolen blir hun mobbet. Hennes eneste venner er Margaret og Glen, men hun har også et godt forhold til naturfaglæreren Mr. Froggle.

Julie liker å streife rundt i Uhuriaskogen i nærheten av huset. En dag går hun lenger inn i skogen enn hun pleier, og faller ved et uhell ned i en grop. Der finner hun en mystisk gjenstand som ligner en lysende rød penn. Når hun kommer tilbake til huset, viser det seg at hun har vært borte i flere dager og det er satt i gang en leteaksjon etter henne. Selv har hun ikke merket tiden.

Etter dette begynner det å skje flere underlige ting. Froggle forsvinner sporløst, Julies katt blir plutselig redd for henne og 13 ravner har slått seg ned utenfor huset for å stirre på henne.  Den merkelige gjenstanden hun fant, viser seg etter hvert å ha sammenheng med mystiske hemmeligheter i Julies familie og forsvinningen til faren hennes. Det blir også klart at noen er villig til å gå over lik for å få tak i pennen, og dermed kommer Julie i faresonen.

Boka er en skikkelig pageturner – en blanding av fantasy, thriller og kriminal.

Komme seg videre

Transitt av Kathrine Nedrejord handler om overganger, fra ett land til et annet, fra en tilværelse til en annen. Jeg-personen flytter tilbake til Oslo etter å ha jobbet en tid som sekretær på et advokatkontor i Paris. Der har hun innledet et forhold til en kollega som er gift og som hun nettopp har oppdaget venter barn nummer to. Hun har innsett at han er ambivalent til deres forhold, så hun ønsker å komme bort og starte på nytt hjemme i Norge.

Vi får høre om utviklingen av det intense kjærlighetsforholdet i Paris, om forholdet til elskeren, om hvordan han besøker henne i Norge og hvordan hun stadig blir mer og mer klar over at dette ikke er noe å satse på. Hun må skape seg et eget hjem.
I Oslo tar hun jobb i en bar og prøver gradvis å få til et mer avklaret forhold sin egen familie - mor og søster. Hun har alltid følt seg underlegen overfor den flinke, veltilpassede og favoriserte søsteren, men er likevel svært knyttet til henne.

Mot slutten av boka tar handlingen en vending som gjør at forholdet mellom søstrene forrykkes og forandres, og vi skjønner at jeg-personen kommer til å lykkes i å falle til ro og legge transitt-tilstanden bak seg. Hun framstår som mer hel og balansert. Forholdet til moren og tankene om barndommen endres også.

Det er en stillferdig flyt i boka som gjør den behagelig å lese uten at den blir kjedelig.

Hvordan slå sprekk i fasaden?

Ida Hegazi Høyers roman nummer to heter UT med store bokstaver.

Jeg-personen er utdannet ernæringsfysiolog, men har grodd inn i en ufaglært pleierjobb på en institusjon for funksjonshemmede. Der finner hun seg til rette og gjør det som forventes av henne uten å utfordre noen, verken de ansatte eller «brukerne» - eller forvente noe av dem. Hjemme lever hun et perfekt familieliv med sin snille, kjekke, oppmerksomme og kjærlige ektemann, som arbeider med veldedighet.  Sønnen er velfungerende og veltilpasset og alt framstår prikkfritt både på jobb og privat. Den reneste idyll… Tilsynelatende.

I løpet av få sider blir det imidlertid klart at det under overflaten syder og koker av noe som vil UT. Dette «urflinke vesenet» av en hovedperson lengter etter noe mer, en risiko, en utvikling, en annen innstilling til hverdagen – noe som kan røske familien ut av den gryende apatien og stagnasjonen? «Det finnes et opium i kjøkkenhyggen, et heroin i hverdagspraten» (s. 92)

Som i forfatterens forrige bok, er det noe ubehagelig og uforløst som ligger under, noe som gnager, noe som vil fram. Som et troll som vil ut i lyset? Men tør noen å ta grep?

Et lekent og spenstig språk gjør boka lett å lese.

Shimmy shimmy like jelly on a plate

Dinglen & Ramona av Cathrine Evelid er underholdende, men urovekkende.  Den er en detaljert og skittenrealistisk beskrivelse av hverdagsliv på landsbygda på sør-vestlandet på 70-og 80-tallet da romanens hovedperson, Ramona vokser opp. Men den er mye mer.

Ramonas oppvekst er traurig både materielt og følelsesmessig, men hun har et nært forhold til farmora, Kiss, som farger håret beksvart og sminker seg som ei gatejente. Kiss tilbragte ungdommen og deler av voksenlivet i USA før hun ble forlatt av mannen og kommer hjem til Norge med de to sønnene, som er faren og onkelen til Ramona.

Romanen hopper fram og tilbake i tid. Vi blir kjent med et bygdesamfunn der nabosladder og trangsynthet møter ønsket om og viljen til å få noe mer ut av livet.  Amerikansk kitsch-kultur har en bred plass og Ramona er flink til å bortforklare og drømme seg bort. Hun danser Shimmy- Shimmy på kjøkkengolvet og rister ubehaget av seg.

Drømmene førte til at Ramona forlot bygda som 16-åring, tok jobb på cruisebåt (eller er det bare ferga mellom Stavanger og Newcastle det er snakk om?), ble gift med den engang så staselige «Kapteinen», som stadig bedro henne og som nå er gammel og syk, der han tøfler rundt i morgenkåpa og tar karbad i det uendelige.

Boka starter med at Ramona returnerer til hjembygda fordi faren hennes er død. Broren har ikke varslet henne i tide til at hun rakk begravelsen. Hun møter de to brødrene sine, Roar og Dinglen (døpt Tommy), som er utviklingshemmet og bor hos Roar og kona Une. Moren deres er død tidligere, og nå ønsker Ramona å rydde opp og selge huset, få ordnet inskripsjonen på gravsteinen og reise tilbake til livet sitt i byen. Men det går tregt og hun holdes tilbake av fortida og det uavklarte forholdet til familien, både de døde og de levende.

Det blir raskt klart for Ramona at Dinglen har opplevd mer enn han kan gi uttrykk for med sin manglende språklige evne. Dinglens skjebne er trist, og det viser seg at han har opplevd fornedrende og vonde ting. Han har det nok ikke egentlig så godt hos Roar og Une. 

Håpet som brast

De håpefulle av Nicolai Houm er en lettlest og lett satirisk familiesaga på nesten 700 sider (!) der handlingen spenner fra 60-tallet og fram til i dag. Boka var veldig underholdende å lese.

Vi blir kjent med de tre voksne søsknene Lindberg og deres foreldre. Romanen gjør flere sprang i tid og forteller om oppveksten i et tilsynelatende harmonisk og velbeslått hjem på Oslos vestkant og om ulykken som preget barndommen deres så sterkt. Bildet tegner seg etter hvert av en familie der slett ikke alt går på skinner, til tross for materiell velstand og sosial vellykkethet.  

Den eldste av søsknene er individualisten Thea, som er blitt ballettdanser, men som etter hvert gjør seg til uvenns med ballettsjefen og må se seg forbigått når rollene skal besettes. Når boka starter har hun og mannen oppsøkt lege for å utrede hvorfor de ikke får barn. Legen forteller da at sædkvaliteten til mannen er for dårlig, men det rare er at prøvene til Thea viser at hun er gravid…

Broren hennes, Joachim, drømmer om å bli forfatter, men klarer ikke å mobilisere nok viljestyrke til å strukturere hverdagen på en måte som gjør at han kan arbeide. Det er mye morsommere å leve fra hånd til munn i utlandet med venner og surfe i Middelhavet. Idet boka starter har han endelig etter flere år fått utgitt sin første roman, som har fått strålende kritikker. På vei hjem til familien for å feire jul, får han en tekstmelding som kaster han tilbake ut i kaos: Jeg vet at det ikke er du som har skrevet boken. Det er over. Hva er dette?

Yngstemann i søskenflokken er blitt prest og tjenestegjør i Afghanistan. Der begår han siste dag i tjenesten en tabbe som fører til at flere blir drept og skadet.

Hvordan kunne det gå så galt for søsknene Lindberg? Gjennom opprullingen av viktige hendelser i fortiden og familiens historie, får vi et spennende blikk på det norske samfunnets utvikling gjennom 70-, 80- og 90-tallet og fram til vår tid.

Jeg er ikke redd for mørket

Boka åpner med et notat fra en veiledningssamtale hos PPT.  En mor har henvendt seg fordi datteren har vist tegn til mørkeredsel og udefinerbar engstelse og uro. Terapeutens vurdering er at det ikke er noe unormalt, og vedtaket går ut på at det ikke behøves noen videre oppfølging. Nederst på arket har terapeuten likevel notert med håndskrift: «Dårlig magefølelse». Denne opptakten gir en følelse av at noe ikke stemmer, at noe ubehagelig skal komme til å skje.

Vi møter deretter Signe, 14 år, på vei hjem fra spilletime. Utenfor skolebygningen, i mørket, står en mann og venter. Hun har sett han før. Hun lurer på om hun skal vente på noen før hun begir seg ut, men hun er vel ikke redd for mørket? Mor skulle egentlig kommet og møtt henne, men hun er vel blitt forhindret på jobben eller noe…

Foreldrene til Signe, Cecilie og Erlend, er skilt. De har likevel valgt å bli boende i hver sin leilighet i samme hus for liksom å la Signe slippe å vokse opp i en splittet familie.  Både Erlend og Cecilie har vonde barndomsminner etter å ha opplevd konflikter mellom foreldrene sine, og hensikten er å skåne Signe for dette.  Derfor later de som om alt er i orden og en kontrollert og fredelig sameksistens er helt naturlig, selv om begge er i ferd med å etablere seg med nye partnere og barn. Det er bare det at de egentlig aldri har brutt ordentlig med hverandre. Det er liksom noe uforløst som kverner rundt i samme spor, og ingen kommer videre.

Komposisjonen er springende, og synsvinkelen skifter mellom Erlend, Cecilie og Signe. Handlingen foregår over en periode på ca 25 år. Kapitlene er datert, så vi skjønner hvor vi er i forløpet. Gradvis avdekkes fortid, hendelser og hemmeligheter, og brikker faller på plass. Spenningen opprettholdes gjennom hele boka.

Denne boka minner om Karin Fossums Natt til fjerde november, som utkom for 10 år siden. Her er det også forholdet mellom foreldrene til den forsvunne jenta som står i fokus, og romanen dreier seg om hvordan de voksnes håndtering av egne liv kan ødelegge barnas muligheter til utvikling.