Jenta fra Mars

Boka er basert på Anna Woltz' intervjuer med Vicky Janssen om hennes liv, men er en jeg-fortelling, der personene har fiktive navn og framstår som romanpersoner.

Hovedpersonen er Evert/Evy, som helt siden han var liten har følt seg ukomfortabel med å være født som gutt. Han er fra en reisende familie og foreldrene er uten utdanning. Som ganske liten liker Evert/Evy best å være med jentene, tegne og leke med dokker. Fotball og andre gutteleker bryr han seg ikke om.

Dette går noenlunde greit i barnehagen og barneskolen, men på ungdomsskolen blir det vanskeligere. Der begynner mobbingen, hviskingen og kommentarene. Det er hjerteskjærende lesning. Evert/Evy forstår etter hvert at han er født i feil kropp. Han skulle ha vært født som jente.

Vi kommer nær inn på Evert/Evy. Hun må gjennomgå mange følelsesmessige påkjenninger. Heldigvis finner hun etter hvert venner som støtter henne, og en klok og forståelsesfull lærer på videregående får stor betydning. Hennes kamp både mot mobbingen og mot foreldrene for å få aksept for sitt ønske om å skifte kjønn er godt skildret. Hun forteller kronologisk og nøkternt, men også med en viss humor, om livet sitt helt fra 2-3 årsalderen og fram til hun etter lang kamp mot uvitenhet og intoleranse endelig får ønsket sitt oppfylt og får gjennomføre den etterlengtede kjønnsoperasjonen.

Denne boka anbefales varmt!

Pappa er et postkort

Boka er skrevet av Ida Løkås. Jeg likte hennes debutbok Det fine som flyter forbi og prøvde meg på andreboka. Den henvender seg til et noe yngre publikum, sannsynligvis ungdomsskolealder og tidlig videregående.

Hovedpersonen Una har aldri kjent faren sin, men har hvert år på bursdagen fått et postkort fra ham. Så - på 16-årsdagen – kommer det ikke. Una begynner å lure – har han glemt henne, eller enda verre: Er han død? Og hvem er han egentlig, går det an å finne han?

Bursdagsselskapet er en hjemme-alene-fest som involverer en del alkohol, og neste morgen våkner hun med en ukjent og mystisk men kjekk filmstudent i senga si. Han skal lage en dokumentarfilm som prosjekt på skolen og ønsker å bruke Una og hennes forsvunne far som tema. Dermed er jakten i gang, godt hjulpet av at Una faller hodestups for filmstudenten og lar seg drive med. På mage måter blir det hans jakt og han som driver prosjektet framover, mens Una i utgangspunktet er noe mer tilbakeholden.

Et sidetema er spørsmålet om hvorvidt Una vil komme inn på dramalinja på den skolen ønsker seg. Moren hennes er skuespiller, og hun ønsker å gå samme vei. Eller gjør hun egentlig det?

Slutten skal ikke røpes, men det legges ut ledetråder, og når du tror du har skjønt det, er det enda flere overraskelser i vente.

Det handler om identitet og om å «finne seg sjøl», som det ofte gjør i ungdomsromaner. Denne er lett å lese, ganske spennende og inneholder både romantikk og mystikk. Språket flyter godt.

Liker du John Green, er dette ei bok for deg

Boka heter Vi var løgnere og er skrevet av den amerikanske forfatteren E. Lockhart.
Typisk amerikansk miljø, men det er av underordnet betydning. Det er mellommenneskelige relasjoner og verdier som står i fokus i denne thrilleraktige boka.

Det handler om vakre og rike mennesker i en storfamilie som tilbringer somrene på en privat øy. Det er fire ungdommer som har et tett vennskap. De kalles Løgnerne. Jeg-personen og fortelleren heter Cadence Sinclair Eastman og er nesten 18 år idet boka starter. Hun forteller om det som har skjedd på øya fra det året hun var femten og fram til den forferdelige ulykken som forårsaket hukommelsestapet og migrenen hennes.

Fasade er viktig for Sinclair-familien. Aldri vise svakhet. Cadences mor maner stadig datteren til å ta seg sammen, oppføre seg normalt, ikke lage opptrinn, løfte haka. Det spiller ingen rolle om familiene går i oppløsning innenfra med løgner, falskhet, skilsmisser, drikking, krangling og innbyrdes maktkamper. Ungdommene gjennomskuer selvfølgelig de voksnes stive smil og løgnaktige væremåte og deres åpenlyse forsøk på å innynde seg hos den rike bestefaren for å sikre seg mest mulig av arven som de har i sikte i ganske overskuelig framtid. Noen av dem prøver å sette spørsmålstegn ved families verdier og verdensanskuelse, men avfeies av de andre. Opprøret ulmer.

Spenningen i boka knytter seg til kjærlighetshistorien mellom Cadence og fetterens kamerat, som er med dem på øya hver sommer, og den gradvise avsløringen av hva som egentlig skjedde den fatale sommerdagen da alt raste sammen. Men hva er sant og hva er ikke? Det kan jeg ikke røpe, for det vil ødelegge leseropplevelsen.

Les den.
Og hvis noen spør hvordan den ender. Bare LYV. (Fra baksideteksten)

Min mor sier...

handler om å arbeide seg langsomt gjennom en kjærlighetssorg.
Boka er skrevet av den danske forfatteren Stine Pilgaard.
Den består av korte kapitler med dialoger og gjengir samtaler mellom hovedpersonen og hennes (tidligere) kjæreste, hennes mor, hennes far, hennes lege (som hun håper skal kunne hjelpe til i helbredelsen) og ikke minst hennes venninne Mulle, som angriper problemet med sin hang til systemer og diagrammer.
Gjennom samtalene i knapp, refererende stil blir vi også kjent med personene rundt hovedpersonen: Kjærlige foreldre, deres nye partnere, legen og spinndoktorvenninnen. Ofte snakker de forbi hverandre, og det oppstår underlige bilder og komiske situasjoner.
Hovedpersonen har vanskelig for å gi slipp på det som har vært, hun oppsøker kjæresten og prøver å finne ut hva som gikk galt. Smått om senn går det likevel rette veien.
Hovedpersonen mener at hun har en "usedvanlig hukommelse som hindrer meg i å komme videre i livet" (s. 20). Legen hennes forklarer da at den bevisste overføringen fra korttids- til langtidshukommelse skjer i et område i hjernen som heter hippocampus - det latinske ordet for sjøhest. Hun begynner å skrive ned minnene og overføre dem til langtidshukommelsen samtidig som hun fjerner seg fra de smertefulle nåtidsopplevelsene. Innimellom samtalene er det derfor tolv kapitler med "monologer fra en sjøhest", der hun langsomt kommer seg gjennom smerten og begynner å se framover.